hits

Sceneskrekk



Pulsen dundrer i kroppen så du ikke klarer å høre deg selv tenke. Håndflatene er våte av svette. Teksten pugges om og om og om igjen. Den sitter som klistret. Blikket holder du ned for å slippe å se noen i øynene. Hendene beveger seg fra siden til baklomma og deretter frem igjen. Du fikler litt med jakkekanten. Rommet beveger seg, går det rundt? Kvalmen melder sin ankomst og kroppen føles slapp. Ånei, nå er det sidemann sin tur. Kroppen kjennes helt energiløs ut, nesten som gelè. Og før du vet ordet av det er det DIN tur!!

Sceneskrekk. Jeg liker ikke det ordet. Det er så skummelt. Helt fra jeg var liten var jeg veldig sjenert. Reise seg i klassen for å fortelle navnet sitt, skuespillet til juletrefesten, stå foran en forsamling og alle settinger hvor jeg ble i fokus. Jeg husker så godt den gangen jeg turnet i basketballstativet på skolen. Det var i 1.klasse. Plutselig mistet jeg taket og skled ned. På veien skrubbet jeg fremsiden på leggen på en skrue. Baksiden av skruen faktisk. Jeg flerret opp et stort kjøttsår, da kunne jeg se selve leggbenet inni såret. Siden jeg knapt nok tåler synet av blod var det bare såvidt jeg ikke besvimte. Jeg ville ikke at noen skulle se meg så jeg småløp inn i klasserommet. Fant frem papir og holdt på såret. Det blødde masse. Jeg holdt tårene tilbake, turte ikke gråte. Redd noen skulle se meg og skape en scene. Etterhvert sluttet det å blø og jeg satte på et plaster jeg hadde i sekken min. (ja, jeg hadde det meste på stell da også). Da skoledagen var omme og jeg kom inn døren hjemme hylgråt jeg. Arret etter denne hendelesen har jeg enda, ikke bare har jeg det gjemt i hjerte men et stort synlig arr rett under kneet minner meg om denne opplevelsen.

Dette er trist å tenke på idag. Tenk at jeg var så utrolig sjenert og usikker. Jeg ville ikke være til bry, ville ikke gråte foran andre, og aller helst ville jeg slippe å si noe foran andre. Slik var jeg som liten. På ungdomsskolen vokste det frem en selvsikkerhet som jeg trivdes med. Jeg har alltid vært høy og rett i ryggen (180 på strømpelesten), skoleflink og tatt ledelsen. På denne tiden bestemte jeg meg for å bli mer vågal, slutte å være sjenert og bidra der jeg var god. Jeg ble elevrådsleder i klassen, mer aktiv i timene og trivdes generelt med meg og mitt. Etterhvert fikk jeg meg en jobb bak kassa i en butikk og jeg elsket å hjelpe, småsnakke med kundene og fleipe. Da var jeg i mitt ess. Denne tiden var et vendepunkt for meg. På videregående forsatte jeg å engasjere meg i elevrådet. Det andre året tok jeg på skole i USA, helt alene. Kjente ingen og hadde kun meg selv. Da kan man ikke være sjenert! Jeg ga meg selv en så stor utfording, noe jeg ikke angrer på idag. Det endte opp med å bli et av de beste årene i mitt liv. Og som jeg vokste! Vel hjemme igjen ble jeg Russepresident for skolen min. Hvor ble sceneskrekken av?

Tro meg den er der fortsatt. Tanken på å holde en tale, et foredrag eller stå foran et stort publikum gjør meg kjempenervøs. Den sceneskrekken har jeg ikke klart å temme. Bortsett fra når jeg er instruktør. Da står jeg gladelig foran en stappfull treningssal og hyler og skriker. Da er jeg i mitt ess! Jeg tror nok aldri at jeg klarer å temme den sceneskrekken helt, men mye kan gjøres bare ved å jobbe med seg selv og ta ett skritt av gangen. Mange spurte meg om hvorfor jeg ikke gikk mannekeng på moteshowet forige helg. Jeg tør ikke, rett og slett. Eller kanskje en gang. Jeg må jobbe litt med det.

Denne uken hadde vi skoleavslutning for Pernille. De skulle fremføre diverse tekster som de hadde lært utenat. Pernille var nervøs, og jeg kjente meg sånn igjen. Vi øvde mange ganger hver dag, teksten satt som et skudd. Hun gruet seg. Jeg fortalte at mamma var heller ikke så glad i å stå foran alle de voksne når jeg var liten. Mamma var kjempesjenert da. Var DU? spør Pernille. Etter at jeg har fortalt litt sier hun: mamma, jeg skal slutte å være sjenert jeg <3

Hun gjennomførte med glans! Etterpå vokste hun med 20centimeter. (Uttrykket i bildet sier sitt, før og etter fremføringen) Da ble mammahjerte stolt da! 

En del av skoleundervisningen består av å pugge, fremføre og holde foredrag. Den muntlige delen kan være veldig tøff for mange, spesielt de med sceneskrekk. Jeg er for at man skal face utfordringer. Men det er alikevel ikke noe som bare går over.

Kjenner du deg igjen? Eller har du et barn som opplever det slik? Jeg tar gjerne imot råd og historier fra dere. 

Takk for at du leste <3 Og del gjerne dette med dine venner, jo flere som kan legge igjen en kommentar jo bedre.

2 kommentarer

Gutten min har alltid virket veldig selvsikker, men når det gjelder å framføre noe i en forsamling eller dra til steder med mange mennesker blir han stille og vil ikke være med. Sommerforestillingene i barnehagen gruet han seg til i fjor, og når dagen kom og han skulle på scenen løp han og gjemte seg. Juletrefest og første oppmøte i idrett satt han gjerne med hodet gravd ned i genseren min en god stund. Det var vanskelig å se ham sånn og tenkte at det var ikke noe jeg skulle mase om. Jeg har alikevel tatt ham med i store folkemengder og latt ham varme seg opp i sitt eget tempo, og når det var forestilling i fjor... satte jeg meg ned og kikket ham inn i øynene og sa at han er en fantastisk fin og god gutt med mange gode kvaliteter. Om han valgte å ikke opptre så spilte det ingen rolle. Vi elsker ham for den han er. Noen dager etter var det en liten gutt som var statist. I år satt vi og koste oss med sommerforestillingen og vi ble sjokkert da han gikk på scenen og sang alene. I tillegg var det spontant da dem egentlig skulle være fler som skulle synge samnen. Mye er alder tenker jeg, men allikevel ikke. I dag gjør det meg nervøs, som deg, å prate i forsamlinger. Da jeg var liten var oppmerksomhet i forsamlinger det beste jeg visste. Pernille var jo bare kjempetøff som bestemte seg for å overvinne sjenertheten. Det er bare å begi seg ut i det og trene på det man blir nervøs av. Tenker på å bli med i revylag neste år, så får man se om jeg som voksen kan overvinne min:-)

Janice: WOW! Så gøy å lese:) Heier på deg og revylag!

Skriv en ny kommentar