Aktuelt

Dette var nytt for meg!

Hei tirsdag! Noen som har følelsen av at det er mandag idag? Jeg har tatt meg en skikkelig langhelg. Og når jeg tenker etter så er det første mai måned hvor jeg gleder meg over alle fri dagene❣ Ikke fordi jeg gleder meg til fri, men jeg slipper å tenke på inneklemte dager, vaktlister og være misunnelig på alle som hadde langhelg. En butikk har aldri stengt inneklemte dager eller lørdager så langhelger ble det aldri. Så de røde dagene i mai var derfor bare til bry og tap ift omsetning.

Helgen har jeg og jentene tilbragt på campingen vår. Strålende sol, blide barn og tid sammen❣ Tidligere synes jeg det var litt stressende å dra dit alene med ungene, men det merkes at de blir eldre. Minstemann hadde en tendens til å stikke av tidligere😅 I år er det anderledes, hun er eldre og forteller hvor hun går. Jeg fikk til og med sittet litt i solen og kjent på hvilepulsen❤

Nå gleder jeg meg til alle langhelger fremover. Da er det bare å pakke med seg Macen og dra. Jeg kan ikke få sagt nok hvor deilig det er å ha en fleksibel jobb, fleksibel arbeidstid og muligheten til å jobbe hvor jeg vil❣

Nå skal vi kose vors🌸

Hei Lørdag! Og endelig tid til å titte innom. De siste dagene har flydd av sted med litt for mye på timeplanen. Planene mine er klare og ingen ting i livet kommer gratis, så da må man bare stå på🌸

Igår kjørte vi jentene til fjells. De skal på en liten vinterferie alene. Det betyr kjærestetid for vår del. Kan ikke huske sist? Det er viktig i en ellers hektisk hverdag. Vi skal nok kose oss💞 Er dere flinke til å sette av tid til hverandre?

Ønsker dere en fin lørdag🌸 jeg har mye spennende å vise fremover!

Tid for en endring på alle plan!

Hei Fredag! Høsten er virkelig fin. Den crispy luften ute, mørket om morningen og innekosen. Jeg liker alle de 4 årsidene vi har her i Norge, hver til sin tid♥


Foto: Marielle 3år

Med en ny årstid kommer også trangen til å forandre. Enten det gjelder i heimen, garderoben, arbeidslivet eller i livet generelt. Jeg har oppdatert garderoben min for høsten, pyntet heimen til høst og gjort en del endringer i livet mitt generelt. Mye av dette vil jeg dele med dere fremover. Det vil også bli en endring på bloggen her fremover. Jeg har i over 6år blogget stort sett om interiør. Nå vil jeg begi meg ut på noe mer. Interiør vil fortsatt være en stor del av bloggen, men jeg har også noen nye kategorier. Gleder meg til å dele med dere♥

Fredagsklem!

STOPP! Vi kan ikke slanke barna!


På vei hjem fra utflukten vår igår satt jeg å scrollet rundt på teleonen. En tur innom facebook og den samme saken lyste mot meg flere ganger. Facebook kokte, og det kan jeg forstå. Malina på 9år hadde vært på rutinekontroll hos helsesøster. Hun var veid og målt. Lengde 136cm og vekt 34,5kg. Resultatet ligger over anbefalt vekt. I brevet stod det at foreldrene kunne ta kontakt med helsesøster etter sommerferien ift oppfølging av aktivitet, kosthold og evt. utredning. Pappaen hadde også lagt ut et bilde av Malina. Det viste en normal jente uten et gram for mye på kroppen. Jeg er målløs!

Er det dette vi skal la barna våre vokse opp med? Jeg som mamma til to jenter er allerede bekymret for de ift samfunnet og kroppspresset som allerede finnes. Idag er det om å gjøre å prestere på alle arenaer og i tillegg skal alle ha A4 kroppen. Jeg er veldig bevisst på at vi ikke snakker om store mager, slanking, ikke spis godteri for da blir du feit osv. Her i huset har vi et sunt kosthold og begrenser godteri og søtsaker til lørdag/helgene. Jeg viser de gjerne at jeg er aktiv og skjuler ikke treningen min. Mange ganger er de også med meg på løpetur ved hjelp av joggevogn og sykkel. Men jeg snakker aldri om at trening er bra for å slanke seg, gå ned i vekt eller for å unngå å bli overvektig. Nei, jeg legger vekt på at det er sunt å være i aktivitet og ha en sterk kropp. Også er det så deilig å svette litt:)

Hva er vitsen med at jeg som mamma prøver å være bevisst på slike ting ovenfor jentene mine om samfunnet og myndighetene jobber mot meg? Resultatet Malina fikk var ut fra anbefalingene til Helsedirektoratet. Der mistst jeg siste respekt jeg hadde for de. Det sies at det er for høy prosent av unge som sliter med spiseforstyrrelser og at det knapt er plass til de som virkelig trenger hjelp for dette. Vel, myndighetene kan vel bare takke seg selv.

Jeg synes oppriktig synd på barn som skal vokse opp i dette samfunnet hvor man skal passe inn i alle skjemaer og skalaer. Det må være rom for skjønn. Siden denne jenta ligger over anbefalt vekt lurer jeg på hvordan barna som ligger på anbefalt vekt ser ut, eller under anbefalt vekt for den saksskyld. Skremmende! Tenk at myndighetene er med på å påvirke i denne retningen? Saken ligger også ute på Nettavisen her

Jeg blir provosert og nekter å sitte og se på dette skjer!

Mamma-Margit

 

Dream Big!


Sett noe så vakkert? Stillheten. Lyset. La tankene fly. Finne løsning på de ubesvarte spørsmålene. 

Noen ganger er det deilig å bare være. Sette seg ned og høre på stillheten. Tenke hvor man er i livet og hvor man vil. Jeg vil så mye. Målene er store og drømmene er mange. Det er viktig å ha drømmer og mål her i livet. Hvis ikke blir livet ganske ubetydelig. Ihvertfall for min del.

Jeg har realisert en av de største drømmene mine. Drømmeverden, min drømmeverden. Jeg gikk lenge å drømte om å være min egen sjef, gjøre interiør til et levebrød, starte noe eget. Drømmen var lenge bare en drøm, men en dag bare tok jeg steget og hoppet i det. Jeg skal være den første til å tilstå. Det har ikke vært en dans på roser og det kommer det heller ikke til å være i fremtiden. Utfordringene er mange og hele tiden nye. What doesn´t kill you, makes yoy stronger. Jeg drømmer stort og vokser underveis.

Jeg tillåter meg å ha disse drømmene mine, de holder meg og hodet mitt levende. Idag har jeg en god helse og kan utrette mye. Hvem vet hva fremtiden bringer? Livet er til låns og det er skjørt. Ta steget og realiser drømmene dine, ikke sitt på gjerdet og vent.  Det er min anbefaling til deg! Jeg har flere store drømmer akkurat nå, og om alt går etter min plan så vil flere av de realiseres iløpet av høsten. *kiler i magen* 

Det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort.

JEG LEVER!



-Nydelig solnedgang på fjellet hos tante-


 

Vi er vel hjemme igjen, kun for noen dager. Idag skal vi på roadtrip. Spennende!

Klem fra denne kanten og remember: Dream Big! 

 

Blodpropp i svangerskapet skal man ikke kimse av!



Torsdag 14.februar 2008 var en forferdelig dag for meg! Selveste Valentines dagen. Jeg var forelsket, gravid i uke 26 med mitt første barn og alt var slik det skulle. Denne torsdagen skulle vi ha salgsmøte på jobben, det var alltid dager vi så frem til. Mye å lære, hygge, latter, god mat og en fin dag med de beste kollegaene. På kvelden skulle vi ut å spise i Oslo. Jeg var 25 år, nyutdannet, hadde fast jobb i favorittfirma (DIOR!) og nybygget hus. Livet smilte.

Den natten sov jeg dårlig. Det ene benet mitt verket, babyen i magen var livlig, jeg var mange ganger på do og søvnen uteble. Klokken ringte grytidlig da mannen skulle på jobb. Jeg klaget over et vondt ben og fant ut at jeg skulle stå opp sammen med han, ingen vits i å ligge mer i sengen og håpe på søvn. Etter å ha haltet meg ut fra soverommet og bort til trappen ble jeg stående der. Tårene trillet, benet verket og jeg hadde ingen sjans til å ta et steg ned i trappa. Det endte med at Kristian måtte bære meg ned. Akkurat da så jeg at alle planene for den dagen ble skrinlagt! Du ringer legen så fort han åpner, sa han bestemt. 

Kristian måtte komme hjem fra jobb og kjøre meg til legen. Etter kort tid der inne fikk jeg en beskjed jeg aldri trodde jeg skulle få. Du har nok blodpropp i benet, vi sender deg til Ahus med en gang. Blodpropp? Hallo, jeg var 25 år, sunn og sprek. Det er sånn man hører gamle mennesker får. Resten av dagen er ganske vag for min del, tror jeg har fortrengt mye. Natten måtte jeg tilbringe på Ahus sammen med 3 andre veldig gamle damer. Jeg lå våken mye av natten, tenkte, vare redd og ekstremt ensom. De 3 andre damene lå på ryggen med hendene foldet, snorket og innimellom ble det helt stille. Døde hun nå? Jiisess for en opplevelse det var!

Dagen etter fikk jeg UL for å sjekke at alt var bra med den lille i magen. Kristian kom på besøk og hadde med seg tevann, te, favoritt tekoppen min, cookies og et helt nytt magasin. Rart jeg elsker han? Vi hadde en lang samtale med legen og ble litt tryggere. Ingen fare med fosteret eller meg. Jeg skulle bare ta Fragmin sprøyter (blodfortynnende) i 6mnd fremover og bruke støttestrømper i 2 år(!) Det var litt av en barriere å bryte da jeg skulle sette første sprøyte i magen. Jeg kaldsvettet og prøvde sikkert 100 ganger før jeg tilslutt stakk meg selv...

Det skulle vise seg at jeg hadde en gen-mutasjon som sammen med graviditeten min utløste blodpropp. Jeg har ingen varige men annet enn at jeg fikk meg en støkk og må ta noen forhåndsregler. Det er anbefalt for meg å være aktiv, ikke overvektig, ikke røyke og ta sprøyter ved lengre flyreiser eller svangerskap. I svangerskapet med Marielle tok jeg Fragmin. Siden jeg har denne gen-mutasjonen er det økt fare for blodpropp ved bruk av p-piller og lignende prevensjonsmidler. Her om dagen skrev Caroline Berg Eriksen om naturlig prevensjon. Mange har vel kanskje fått med seg debatten rundt dette? Jeg vet for lite om dette og skal ikke anbefale hverken for eller imot. Men en ting vet jeg: dette er noe jeg trygt kan bruke! Skal ikke se bort fra at jeg faktisk skal teste det ut også, det skader ikke:)

Fin fin fredag til deg!

Pappa slo meg!

En gråtkvalt liten kropp. Tårene renner. Hun strekker armene opp til pappa. Han trøster så godt han kan. Frem med kos og smokk, tryggheten selv. Pappa slo meg, kommer det mellom gråt, snørr og hikst. 

En liten 2-åring som har lært seg å snakke i setninger. Ikke fullstendige setninger. Pappa slo meg, som da betyr pappa jeg slo meg. En setning som kan vekke stor oppsikt i dagens samfunn. Både på godt og vondt. Lille jenta vår prøver bare å ordlegge seg så vi skal forstå henne. Den ene gangen blir det pappa slo meg, den andre kan det være mamma slo meg, eller Pæmille slo meg. Vi forstår hva hun vil. Opp på armen, litt trøst og kanskje et plaster. Plaster er veldig viktig. Helst rosa!

Desverre er dette hverdagen for mange barn. Vold i hjemmet, gjerne fra de som står de nær. Jeg blir uvel og kvalm av tanken. Tenk at voksne mennesker kan påføre en liten uskyldig kropp vondt. De kan ikke forsvare seg. Bare ta imot. Jeg får vondt i mammahjerte mitt bare en av jente får et skrubbsår. Heller meg enn dem! Klamrer de til meg, koser på ryggen, vugger frem og tilbake, synger favorittsangen og nusser de på kinnet. Det er jo slik det skal være!

Nå går vi mot sommerferie, noen har allerde begynt. For de fleste betyr det hygge med familien, utflukter, is, sol, strand og kos. Tid sammen. For noen barn betyr det redsel, krangling og vold. Hele dager med foreldre som ikke ønsker barnets beste. I noen tilfeller blir de etterlatt på egenhånd. Fyll og bråk. Sommeren er høytid for alkohol. Sol. sommer og fri. 

-Alle skulle hatt en storesøster til å trøste-

La oss sammen følge litt ekstra med i sommer. Ser vi noe som ikke er greit så meld fra. Ikke la barn være offer for voksnes dårlige handlinger!

Jeg utfordrer deg til å si fra! Del gjerne innlegget for å minne andre på det samme. Sammen er vi sterke!

Klem fra Mamma-Margit

Sceneskrekk



Pulsen dundrer i kroppen så du ikke klarer å høre deg selv tenke. Håndflatene er våte av svette. Teksten pugges om og om og om igjen. Den sitter som klistret. Blikket holder du ned for å slippe å se noen i øynene. Hendene beveger seg fra siden til baklomma og deretter frem igjen. Du fikler litt med jakkekanten. Rommet beveger seg, går det rundt? Kvalmen melder sin ankomst og kroppen føles slapp. Ånei, nå er det sidemann sin tur. Kroppen kjennes helt energiløs ut, nesten som gelè. Og før du vet ordet av det er det DIN tur!!

Sceneskrekk. Jeg liker ikke det ordet. Det er så skummelt. Helt fra jeg var liten var jeg veldig sjenert. Reise seg i klassen for å fortelle navnet sitt, skuespillet til juletrefesten, stå foran en forsamling og alle settinger hvor jeg ble i fokus. Jeg husker så godt den gangen jeg turnet i basketballstativet på skolen. Det var i 1.klasse. Plutselig mistet jeg taket og skled ned. På veien skrubbet jeg fremsiden på leggen på en skrue. Baksiden av skruen faktisk. Jeg flerret opp et stort kjøttsår, da kunne jeg se selve leggbenet inni såret. Siden jeg knapt nok tåler synet av blod var det bare såvidt jeg ikke besvimte. Jeg ville ikke at noen skulle se meg så jeg småløp inn i klasserommet. Fant frem papir og holdt på såret. Det blødde masse. Jeg holdt tårene tilbake, turte ikke gråte. Redd noen skulle se meg og skape en scene. Etterhvert sluttet det å blø og jeg satte på et plaster jeg hadde i sekken min. (ja, jeg hadde det meste på stell da også). Da skoledagen var omme og jeg kom inn døren hjemme hylgråt jeg. Arret etter denne hendelesen har jeg enda, ikke bare har jeg det gjemt i hjerte men et stort synlig arr rett under kneet minner meg om denne opplevelsen.

Dette er trist å tenke på idag. Tenk at jeg var så utrolig sjenert og usikker. Jeg ville ikke være til bry, ville ikke gråte foran andre, og aller helst ville jeg slippe å si noe foran andre. Slik var jeg som liten. På ungdomsskolen vokste det frem en selvsikkerhet som jeg trivdes med. Jeg har alltid vært høy og rett i ryggen (180 på strømpelesten), skoleflink og tatt ledelsen. På denne tiden bestemte jeg meg for å bli mer vågal, slutte å være sjenert og bidra der jeg var god. Jeg ble elevrådsleder i klassen, mer aktiv i timene og trivdes generelt med meg og mitt. Etterhvert fikk jeg meg en jobb bak kassa i en butikk og jeg elsket å hjelpe, småsnakke med kundene og fleipe. Da var jeg i mitt ess. Denne tiden var et vendepunkt for meg. På videregående forsatte jeg å engasjere meg i elevrådet. Det andre året tok jeg på skole i USA, helt alene. Kjente ingen og hadde kun meg selv. Da kan man ikke være sjenert! Jeg ga meg selv en så stor utfording, noe jeg ikke angrer på idag. Det endte opp med å bli et av de beste årene i mitt liv. Og som jeg vokste! Vel hjemme igjen ble jeg Russepresident for skolen min. Hvor ble sceneskrekken av?

Tro meg den er der fortsatt. Tanken på å holde en tale, et foredrag eller stå foran et stort publikum gjør meg kjempenervøs. Den sceneskrekken har jeg ikke klart å temme. Bortsett fra når jeg er instruktør. Da står jeg gladelig foran en stappfull treningssal og hyler og skriker. Da er jeg i mitt ess! Jeg tror nok aldri at jeg klarer å temme den sceneskrekken helt, men mye kan gjøres bare ved å jobbe med seg selv og ta ett skritt av gangen. Mange spurte meg om hvorfor jeg ikke gikk mannekeng på moteshowet forige helg. Jeg tør ikke, rett og slett. Eller kanskje en gang. Jeg må jobbe litt med det.

Denne uken hadde vi skoleavslutning for Pernille. De skulle fremføre diverse tekster som de hadde lært utenat. Pernille var nervøs, og jeg kjente meg sånn igjen. Vi øvde mange ganger hver dag, teksten satt som et skudd. Hun gruet seg. Jeg fortalte at mamma var heller ikke så glad i å stå foran alle de voksne når jeg var liten. Mamma var kjempesjenert da. Var DU? spør Pernille. Etter at jeg har fortalt litt sier hun: mamma, jeg skal slutte å være sjenert jeg <3

Hun gjennomførte med glans! Etterpå vokste hun med 20centimeter. (Uttrykket i bildet sier sitt, før og etter fremføringen) Da ble mammahjerte stolt da! 

En del av skoleundervisningen består av å pugge, fremføre og holde foredrag. Den muntlige delen kan være veldig tøff for mange, spesielt de med sceneskrekk. Jeg er for at man skal face utfordringer. Men det er alikevel ikke noe som bare går over.

Kjenner du deg igjen? Eller har du et barn som opplever det slik? Jeg tar gjerne imot råd og historier fra dere. 

Takk for at du leste <3 Og del gjerne dette med dine venner, jo flere som kan legge igjen en kommentar jo bedre.

-Min venninnes kjøkken-

God søndagskveld♥ Håper deres søndag har vært fin! Jeg har hatt den mest avslappende søndagen på lenge. Ingen planer og ingenting nyttig er blitt gjort. Innimellom er det helt nødvendig med slike dager når jeg har så mange baller i luften ellers. Bare masse kos med barna♥

For kort tid siden var jeg på jentekveld hos en venninne. Dere husker kanskje den tøffe planken hun serverte mat på? Den kan du se her. Jeg fikk lov å ta bilder av det fine kjøkkenet de har. De har nylig pusset opp og valgte et grått kjøkken fra Ikea. Ved spiseplassen har de en panelvegg som er beiset. Den skaper en koselig og lun stemning. Bordet og stolene er gamle møbler som er malt og trukket om. Lysekronen setter prikken over i´en. Tallerkenhyllen er fylt med Greengate servise fra Drømmeverden:)











Håper dere liker å titte innom andres hjem for å få litt inspirasjon? Jeg ELSKER ihvertfall det og kan aldri få for mye inspirasjon. Nesten så vi skulle bygget en gang til før vi er ferdig:) Haha! Nei, tror mannen synes 2 ganger holder.

En liten tur innom sofaen nå så er jeg snart klar for en ny uke. Mye som skal skje denne uken, og med en dag mindre så blir det travle dager. I like it!

-Margit-

Lever jeg et Drømmeliv?


Idag vil jeg ta opp et tema som har surret i hodet mitt en stund nå. Mange er innom her daglig og finner inspirasjon, leser om "mitt liv" eller bare lar seg underholde. Jeg er en av mange bloggere som lesere titter innom daglig eller en gang innimellom. Mange har en fast liste med blogger de titter innom og lar seg inspirere, underholde eller drømme seg vekk i. 

Jeg lar meg selv inspirere av andre blogger og mange ganger drømme jeg meg bort. Innimellom kjenner jeg også litt på den misunnelsen som kommer snikende. Mange viser nye antrekk, ferieturer, fine biler, veltrente kropper, hygge med familien, hvite smil, perfekt hår og i det hele tatt. Men jeg er voksen nok til å skjønne at dette ikke alltid er "the real life" og lar meg ikke hige etter den perfekte fasaden. Dette gjelder ikke bare på bloggene, men også i sosiale media generelt. Men hva med de som ikke klarer å se forskjell på en slik fasade og det faktiske livet?

Mange blogger om det perfekte livet rett og slett for å inspirere. Den usminkede sannheten er ikke alltid så tnterressant. Vi liker å la oss inspirer for å ha noe å jobbe mot, eller se noe vi ønsker oss. Se bare på Norges største blogger Caroline Berg Eriksen. Jeg tenker at det er ikke for ingenting at hun er mest lest, hun inspirerer mange! Skandaler, åpenhet og ærlighet selger det også for all del. Men det er ikke alle som vil brette ut det mest private på sosiale media. Det er forksjell på å være ærlig og privat.

Det var da jeg funderte litt dette tema at jeg satte meg selv og denne bloggen litt i perspektiv. Hvordan oppfatter leserne meg? Jeg viser sjelden eller aldri frem rot. Det skal sies at det er ikke mye rot hos oss, men noe hverdagsrot er det. Når jeg styler og tar bilder her hjemme blir det til at jeg ordner, rydder litt og flytter på ting så det blir bra nok for bilder. Jeg blir sjelden eller aldri inspirert av å se andres rot derfor ønsker jeg ikke å vise det her heller. Det er tross alt en interiørblogg. Litt på lik linje som et interiørblad. 

Jeg håper ikke at dere lesere tror og oppfatter meg og mitt liv som et "fasade liv".  Denne bloggen er en veldig liten del av meg, og også mitt fristed. Drømmeverden er min lille rosa boble hvor jeg kan vise interiør og litt av min hverdag. Jeg har også en tøff hverdag, småbarn med de utfordringene som følger med, de daglige konfliktene, en utfordrende jobb, en kropp med vond rygg og i det hele tatt. Ja, for ikke å snakke om en ettervekst som skulle vært farget for lengst, men som jeg ikke har hatt tid til å prioritere:)

For meg lever jeg drømmelivet. Hvorfor? Fordi jeg er fornøyd med det jeg har oppnådd, det jeg har i livet og der jeg er akkurat nå. Jeg har to flotte jenter, en mann, en sunn kropp, hus, bil og en arbeidsplass jeg har skapt selv. I tillegg har jeg en super familie og en fin gjeng med venner som jeg desverre ikke har nok tid til å være sammen med, men sånn er det vel for de fleste i denne fasen av livet. Riktignok ønsker jeg meg mer penger, mer fritid, ny bil og ferieturer, men det er ikke så viktig her i livet. Jeg synes alle skal gå i seg selv og se på hva du har og hva du har oppnådd. Vær stolt av deg selv og ikke prøv å være noen annen. Bli inspirert av blogger, andre mennesker, magasiner osv men ikke la det trykke deg ned. Vi trenger alle forbilder og mål å strekke oss etter, men ikke vær misfornøyd der du er. DU er bra nok♥

Jeg håper dette innlegget kan vise at du skal ikke tro på alt du leser på nettet og ta alt på sosiale media med en klype salt. Synes du dette er et viktig tema? Vær så snill å del. Sharing is caring♥

Klar for Party og åpen snap

Sitter på toget inn til Oslo. Tryggest det, skulle ikke tro Ola nordmann hadde sett snø før? Det kommer som kastet på hver gang, uansett hvor mye værmeldingene roper ut om det. Det kommer snø, så vær beredt. 

Beredt ja. Nå er jeg klar for å feire Nettavisen/side 2 sitt 10års jubileum. Gleder meg, og er spent. Jeg reiser jo alene. Vil du være med? Nå har jeg åpnet snappen slik at alle som vil kan følge meg. Det vil bli en blanding av hverdagsliv, trening, butikkdrift, interiør, styling og det som faller seg inn. Ikveld blir det noen smakebiter fra festen. Legg gjerne til drommeverden.






Deler noen bilder fra butikken. De er tatt rett før jeg dro derfra istad. Masse fine vårvarer som er i butikk nå. Tross snøen utye:)

Vi snappes!

-Å bli holdt utenfor-

God morgen kjære deg♥

Igår kveld ringte mannen meg som han gjør hver kveld. Slik han har gjort i de 13 årene vi har vært sammen og han har jobbet borte. Han hadde lest en sak på facebook som fattet min interresse. Vi diskuterte, synset og reflekterte over saken. Det handlet om ei jente som ikke ble bedt i bursdag til ei klassevenninne, som en av få. (les saken her) Jeg får helt vondt i magen av slike hendelser♥

Jeg brenner ekstra for denne saken siden jeg har to små jenter og kan lett sette meg inn i saken. Pernille begynte på skolen i høst og allerede på første foreldremøte ble denne problematikken tatt opp. Skolen ønsket ikke at vi leverte innbydelser på skolen om ikke alle barna av samme kjønn ble bedt. Det er greit nok det, mer kan ikke skolen forlange. Men det gjør det ikke mer godkjent å be nesten alle om man levere innbydlesene i postkassen/SMS/mail, altså levere de privat. Barna snakker om bursdagen på skolen, de gleder seg og kanskje skal de rett i burdag etter skolen. De som ikke blir bedt vil føle seg like mye utenfor uavhengig av om innbydelsen leveres på skolen eller privat. Jeg er glad vi ble enige på foreldremøte vårt at man uansett skal be alle av samme kjønn eller hele klassen.

Det vil alltid være hvis og spørsmål ved en slik ordning. Ikke alle har plass, råd eller mulighet til å be mange. Men det finnes alltid løsninger, så la oss som foreldre være løsningsorienterte. Når det kommer til plass er det flere muligheter. For det første så trenger ikke barn så stor plass som vi voksne kanskje tror. Det er helt utrolig hva man får til om man vil. Flytt på sofa, sett inn noen enkle bord til langbord, la barna sitte i en ring på gulvet å spise blant tepper og puter (som en liten piknik). Vær kreativ! Vi har vel alle vært på vorspill i en knøttliten leilighet med masse folk? 

En bursdag MÅ ikke koste skjorta! Det er vel strengt tatt vi som foreldre som legger den lista, og i mange kretser settes den altfor høyt. Bak en stor sjokoladekake, server saft og lag rebusløp. Barna trenger ikke design kaker, godteposer, klovner, hoppeslott eller bursdag på lekeland, McDonalds eller svømmehallen. Skattejakt i hagen er supergøy om man som forledre engasjerer seg. Barna ønsker bare å samles, spise kake og leke sammen! 

Jeg klarer ikke å se hverken kostnad eller plass som en unnskyldning for å ikke be alle. Det er ikke en god nok grunn for å holde noen utenfor! Vi som foreldre må tenke og være gode forbilder. Vi engasjerer oss i mobbingen, men da må vi også handle der etter. Mange skoler, barnahager, forsamlingshus ol låner ut lokale gratis eller for en liten sum om man vil. Gå sammen flere foreldre å lag spleisebursdag. Det er både moro, mindre jobb og rimeligere.

 Men hva med de barna som er slemme? Det kan være et stort dilemma, og spesielt om det er en eller flere som plager ditt barn. Skal man be de osgå? Jeg ser at det er en utfordring. Aller helst vil man kanskje la være å be de og la de føle på det å bli holdt utenfor. Men hjelper man da på et allerede eksisterende problem, eller skal man heller være raus å se om det hjelper? Jeg må dele en hostorie med dere når det kommer til dette. En liten gutt ble mobbet på skolen. Foreldre fikk vite dette fra gutten og tok det opp med skolen. Etter noen samtaler og forsøk på å få slutt på dette sa plutselig gutten en dag til mammaen sin: "Mamma, nå vet jeg hvordan vi skal få slutt på dette. Jeg skal be han hjem til meg så vi kan bli venner. For man mobber jo ikke vennene sine." En liten gutt med et stort hjerte dette altså, tenk å være så raus. Og det beste er at det endte som han trodde. De er idag venner og blir med hverandre hjem:)








Bilder fra bursdagen til Marielle for et par uker siden. Hun elsker Upsy Daisy. Rimelig å pynte med leker vi allerede har!

Vi som forledre har et ansvar! Ikke vær en del av denne mobbingen og tenk over dine handlinger. Vi er de største forbildene til våre små håpefulle, de liker å gjenspeile seg i oss. Hvis vi lærer de at det er greit å holde noen utenfor det seg være burdag eller andre ting så lærer vi det at det er greit. Vi har en mulighet til å forebygge mobbing i tidlig alder. 

Håper dere kler dere godt å tar var epå dere selv i denne kulda. Brrr! Jeg fyrer i peisen og styler i butikken idag. Verdens beste arbeidsplass♥

Margit

 

hits