Personlig

Happy goes Lucky!


Og plutselig var det onsdag alt:) Når dagene fylles med meningsfulle gjøremål og god energi så går tiden fort.

Jeg har tidligere delt med dere at kroppen sa stopp og jeg havnet i kategorien utbrent for et halvt år siden. Siden den gang har fokuset mitt vært meg selv og de rundt meg. Riktig mat, rikelig med kosttilskudd, mindsett og trening har stått på agendaen. Oppgaven min har vært å fylle på med det som er riktig for meg og min kropp. Vi kan sammenligne kroppen med en minibank; du kan ikke bare ta ut og ta ut, men også fylle på. Fra å ha null energi, ingen glede og rett og slett være sur og lei så har livet tatt en ny vending.

Mange har nok sett at jeg har vært lik meg selv, stort sett blid, skravlete og smiler. Men det er en stor forskjell på å være blid og kjenne at man er blid. Den indre gleden. For ikke å snakke om at det er lett å være slik ute blant folk, og fake hvordan jeg egentlig har det. En annen ting er hva som skjer når jeg er hjemme, hjemme her alene eller sammen med familien.  For ting har ikke vært en dans på roser, det skal jeg love deg. Det tar tid å reise seg og bygge seg opp. 1-2 år har jeg fått estimert. Da mistet jeg håpet en liten stund. Men det hjelper ikke å legge seg ned, man må finne løsninger. Det er derfor gledelig å kunne dele dette med der.

Det er fantastisk å kjenne at jeg er tilbake! Jeg har funnet igjen meg selv og livet smiler. 6 måneder har gått. Og vet dere hva jeg tror? Jeg tror mine valg har vært riktige. Sett deg selv i førersetet og prioriter deg selv. For som legen min sa: jøss, så fornøyd du ser ut, du smiler med hele deg. Og ja, jeg gjør det. Jeg smiler både på utsiden og innsiden. Det er deilig å ha masse energi igjen og ha sommerfugler i magen. En indre lykke!

Jeg vil dele mer om veien tilbake og alle mine erfaringer med dere, men nå skal jeg ut på løpetur i sola. Det gledes! 

Ønsker deg en fin onsdag, gjør noe godt for deg selv idag ♥

Jeg klarte ikke slappe av!


Hei fredag og helg! Mange som skal bruke helgen til å slappe av? 

Vet du hvordan man slapper av? Jeg trodde jeg visste hvordan man slappet av, men nei da. For en tid tilbake så fikk jeg konstantert at jeg ikke klarte å slappe av. Sånn skikkelig slappe av. Gjøre ingenting og kjenne at skuldrene senker seg. Derfor så ble jeg utfordret på dette. Og vet dere hva? Herremin så deilig det er å slappe av. Hvorfor har jeg ikke gjort det mer før?

Jeg vil tro at flere er som meg. Vi tror vi slapper av. Sitter i sofaen med bena godt under oss, en kopp tea i hånda, Tv står på, vi sjekker sosiale medier på mobilen og vi planlegger morgendagen. Er vi tilstede? Hvordan smaker den tea´n? Hva leste du akkurat på soMe? Altfor få av oss er tilstede i øyeblikket, og vi holder på med flere ting samtidig. Jeg har f.eks aldri likt å ligge i boblekaret vårt for jeg har ikke funnet roen, rett og slett kjedet meg og tenkt på alt jeg burde gjort istedet. Det gjelder å være tilstede, nyte øyeblikket og senke skuldrene. Jeg synes det er mye vanskeligere enn jeg trodde. Bare tenk på når du lager deg en kopp kaffe. Hvor mange drikker den samtidig som vi gjør noe annet? Prøv å sette deg ned og nyt den koppen. Følg koppen fra kjøkkenbordet til munnen, kjenn på smaken, føl varmen og følg den med blikket tilbake til benken. Jeg kan love deg at den kaffen smaker mye bedre enn den du tar i farta!

Jeg ble oppmerksom på at jeg var enten av eller på. Enten holdt jeg på med flere ting samtid eller så sov jeg, ingen mellomting. De kveldene jeg trodde jeg slappet av i sofaen og så på TV så var jeg mer på iphone/mac enn jeg faktisk så på TV. Jeg jobbet med sosiale medier for butikken stort sett. Det ble rett og slett for kjedelig å bare se på TV. De eneste gangene jeg klarte å se bare på TV var de gangene vi skulle se en film, men da slet jeg så innmari med å holde meg våken:) Altså enten av eller på.

De siste månedene så har jeg fått igjen gleden med å slappe av! Jeg har tvunget meg selv til å slappe av og ikke gjøre flere ting samtidig. Det gir meg energi å bare nyte en kopp kaffe, ligge i badekaret, se en film, eller bare la tankene fare. Nå prøver jeg å få til en ting hver dag. Anbefales♥

My Man!


Det er ikke så ofte at my man Kristian dukker opp her på bloggen. Men idag skal ha jammen meg få et eget innlegg:)

My man, kjæreste, klippe, bestevenn, handyman og beste pappa!

Vi har ingen bryllupsdag å feire...enda. Men vi har en kjærestedato! Idag er det jammen meg 15år siden vi ble kjærester. 15ÅR! Det nærmer seg halve livet mitt det. Og tenk på alt vi har opplevd sammen på disse årene. Vi har overlevd 4 flyttinger, bygge 2 hus sammen, tatt utdanninger, fått 2 barn og drevet business. Det har vært nok av fallgruver som vi har kommet oss over:)

Olga måtte nesten bare være med på et bilde her. Hun er en gammel dame med brede hofter som til tider får mer tid sammen med denne mannen enn meg. Jeg har fått meg en konkurrent! Men uansett Olga, jeg er fortsatt den som deler seng med Kristian. Når jeg tenker meg om så har du ikke vært så langt unna for garasjen er vegg i vegg med vårt soverom. Ihvertfall enn så lenge, for nå bygges det et nytt hus til a Olga. Der skal hun ikke bo alene for endelig skal min bil få tak over hodet også:)

Jeg og Kristian er et godt team, vi utfyller hverandre. Det jeg ikke kan kan han, og motsatt. Tenk at vi nærmest bygget det første huset vårt selv. Han snekret, støpte, skrudde og monterte, mens jeg malte, tok pirkejobbene og var kreativ. Her hjemme så er det jeg som rydder og du som roter (og  barna da.) Når det gjelder barna så er vi også et bra team der. Vi verdsetter familietiden begge to, og tilbringer så mye tid sammen med barna som mulig. Vår lille familie♥
Tusen takk for 15 fine år sammen. Takk for at du holder ut med meg og alle mine ønsker, drømmer og planer. Ja, og all gnålingen min om at du må rydde opp etter deg. Om 15år så er du nok fortsatt den som roter og jeg er den som rydder. Dream team. Haha! 

Jeg elsker deg! Og gleder meg til de neste 15 årene!

Hva er stress, og kan det være skadelig?

Helt siden jeg delte historien min om da jeg møtte veggen og ble utbrent så har mange tatt kontakt med meg. Grunnen til at jeg valgte å være ærlig og stå frem var for å gi dette tabu tema et ansikt og få det frem i lyset. Jeg brukte mye av den første tiden til å føle skam og at jeg hadde feilet. Svak. Etterhvert fikk muligheten til å dra på et stressmestrings-kurs og lærte følgende: "Det er ikke de svake menneskene som møter veggen, det er de sterke og ambisiøse. De menneskene som gir gass og tror de er maskiner. De som sikter høyt og har store krav er mer utsatt. Fallhøyden er rett og slett høyere."
Så hva er stress? Den psykologiske og fysiologiske tilstanden som oppstår når du opplever ubalanse mellom dine ressurser og de krav/belastninger du står overfor. Stress kan gi økt handlingsberedskap. Når vi opplever fare, mobiliseres deler av nervesystemet som gjør oss klare for kamp eller flukt (overlevelse). Kortvarig aktivering er positivt, langsiktig er skadelig og kan ende med utbrenthet. 

For min del så ble stress en del av hverdagen. Mine daglige krav i jobb og privatliv ble for store. Jeg var alltid bakpå og kjempet mot klokken. Rekke jobb, rekke å trene, rekke barnahegn, rekke å bestille, rekke å pakke ut varer, rekke å legge varer i nettbutikken, rekke å lage ny utstilling, rekke aktiviteter, rekke å lage middag. Ja jeg kunne fortsatt på denne listen. Som selvstendig og butikkeier så er man alltid på jobb, det er alltid noe som må gjøres. Siden mannen jobber borte på ukedager så var jeg alene med barna og husarbeidet. Alle som har hus og barn vet at dette innebærer en del jobb. For å få alt til å gå rundt så måtte jeg være ytterst strukturert og holdt alltid på med noe. Slappe av ble det liten tid til, jeg kunne hvile når jeg sov.

Langvarig stress kan ende med utbrenthet. Det gjorde det for meg. Idag kan jeg klart og tydelig se hvorfor det skjedde. Det er hverken sunt eller bra å stresse hele tiden, alltid være på og ikke lytte til kroppen. Desverre så er dette blitt daglig for mange. Vi skal rekke altfor mye, vi har høye krav til livet og samfunnet spinner rundt i en enorm fart. Er du en av de som stresser mye? Da anbefaler jeg deg å spørre deg selv om du må det. Det er stort sett noe man kan endre på. Jeg holder på med et innlegg om hva du skal ta hensyn til og hva du skal se etter om du er i faren for å bli utbrent. Så følg med:)

Veien min tilbake!


What doesn't kill you makes you stronger!

Jeg hadde to valgt da jeg lå nede, enten kunne jeg forbli der og bli et offer eller jeg kunne ta fatt på veien opp igjen. Det mest behagelige ville såklart være å gi opp og vente på at et mirakel skulle skje over natten. Men jeg orket ikke tanken på å gi opp, ikke er jeg en person som gir opp heller. Jeg ville finne tilbake til meg selv og reise meg igjen. Winners never quit, quitters never win. Og sånn er det bare!

Jeg brukte mye tid i begynnelsen på å finne ut hva som var riktig og hva jeg burde gjøre. Googlet mye, men fant ikke så mye konkret. Det jeg visste konkret var at kroppen min hadde gått på sparebluss altfor lenge. Siden jeg hadde jobbet de fleste av døgnets våkne timer, spist sunt men altor lite, trent mye for å holde energien oppe og sovet litt for lite. Jeg hadde brukt mer enn jeg hadde og også brukt opp reservelageret. Tilslutt dro kroppen ut kontakten, den stolte ikke på at jeg hørte etter.Nå var tiden inne for å skape en tillitt til kroppen min igjen. Jeg måtte jobbe med kroppen og ikke mot den. En dag av gangen. Det viktigste i en sånn situasjon er å høre på kroppen og innse at slik er livet nå, ellers blir veien tilbake lang og tung. Gled deg over de små tingene! 

Jeg begynte etterhvert å trene igjen. Fysisk aktivitet har alltid vært viktig for meg, men nå ble det enda viktigere. Jeg får mer energi av å trene. Ren, sunn og ikke minst nok mat hadde jeg også fokus på. Jeg skulle bygge kroppen og helsen opp igjen. I tillegg til trening og sunn mat så ble fokuset mitt ekstra næring og tilskudd. I mange år så har jeg tenkt at JEG trenger ikke kosttilskudd jeg som spiser så sunt og vet hva jeg putter i munnen. Ja, hadde det vært så enkelt. I dagens samfunn hvor det meste produseres med fokus på kostnader og tid så svekker dette næringen i maten vår. Nå er det viktigere enn noen gang å tilføre ekstra tilskudd for vi får ikke nok via maten. En siste ting jeg innførte i livet mitt var hvile. Hallo, jeg visste ikke hva slappe av var engang!

Kort oppsummert ble trening, kosthold, kosttilskudd, hvile og positive tanker det viktigste for veien min tilbake♥

Fra tiger til skilpadde!

Dere er jo bare de beste♥ Etter at Nettavisen ringte meg og ville dele saken min så var det bare å hoppe i det. Tusen tusen takk for alle lykkeønskninger, hilsninger og ikke minst historier dere deler med meg. Vi er mange i samme båt. Desverre. Men det bekrefter for meg at jeg gjorde det riktige med å dele, vi må få dette opp på agendaen og ikke minst få mer kunnskap om dette. Så ikke flere havner i samme båten.

Vi lever i et samfunn hvor alt skal gå så fort, forventningene er høye  og vi har ikke rom for mye hvile. Eller nytelse. Mange opplever å være slitne til tid til annen. En liten timeout eller ferie er gjerne det som skal til. Men når man går rundt sliten hele tiden og en ferie ikke får deg overnpå igjen så kan det være du er på vei feil vei. Det er stor forskjell på å være sliten og være utbrent. 

Så hvordan føles det å være utbrent? Vel, veien nedover veien for å bli utbrent og eventuelt å kollapse er lang, gjerne 1års tid. Kroppen sender gjerne ut en del signaler underveis, men det gjelder å catche de. Eller ignorere de slik jeg gjorde for jeg hadde ikke tid til å kjenne etter. For min del gikk jeg fra å være en tiger som var sulten på alt og klar for enhver utfordring, til å bli en skilpadde. Det meste gikk nå i sakte tempo. 

Kroppen trengte hvile og tid på å bygge seg opp igjen. Det som hadde vært de enkleste hverdagsoppgavene tidligere og som jeg utførte i en feil ble til tiltak. Og jeg sneglet meg avsted. Ihvertfall føltes det slik. Det var på høy tid å jobbe med kroppen og ikke imot. For det så jeg jo hvordan gikk: det smalt! Kroppen vår er egentlig ganske unik sånn sett. Den drar ut kontakten når man har dratt strikket for langt og ikke catchet signalene den har forsøkt å gi deg. 

Jeg måtte begynne å skynde meg sakte!

Jeg vil fremover dele veien nedover og de forskjellige fasene med dere. Og hvilke signaler man bør ta underveis. Min erfaring og kunnskap kan kanskje hjelpe noen som er på feil vei. 

Superwoman falt!

Tusen takk til alle som leste historien min igår. Til alle gode ord, hilsninger og ikke minst meldinger fra flere av dere som takket for at jeg fikk opp øynene deres. Historien er meget personlig og jeg har holdt den for meg selv lenge nok. For ja, jeg gikk på veggen. Eller jeg liker ikke det uttrykket, for det har ingenting med å gå på en vegg. Ikke gå i kjelleren heller for den saks skyld. Selvom det gir mer mening. Utbrent. Min diagnose. Utbrenthet.
Jeg er ambisiøs, strukturert og veldig målrettet. Det er ansett som mine sterke sider, men det kan også slå andre veien. Ihvertfall når man tror man er en maskin som kan få til alt her i verden og ikke gir seg selv om kroppen skriker. Der har du meg. Superwoman. Jeg ser idag hvorfor jeg fikk kallenavnet superwoman fra mange. Men jeg så det ikke den gangen. Ingenting kunne stoppe meg og mine planer. Ingenting ifølge mine kalkyler. Jeg hadde bare glemt å ta med meg selv i de beregningene. For jeg er ingen maskin.

I mange år drev jeg rovdrift på meg selv. Lite søvn, lite mat, mye trening og altfor mange arbeidstimer. Allerede der burde de røde varsellampene glødet. I tillegg skulle jeg fungere som mamma, ikke bare til en, men jeg ble mamma igjen i denne perioden. Men skal jeg være ærlig så visste jeg ikke hva det innebar å gå på veggen eller bli utbrent. Idag kan jeg mer om det enn de fleste. Alt gikk fint helt til det smalt og da smalt det skikkelig. Da var det bare å plukke opp bit for bit og sette sammen puslespillet igjen. Men det måtte noen endringer til. En stor endring.

Jeg deler ikke dette med dere for å få sympati. Den perioden er over, jeg hverken ønsker eller trenger mer trøst. Nå skal jeg videre, opp og frem igjen. Men med viktig erfaring og mye kunnskap i sekken. Jeg deler dette med dere for å belyse et tabu belagt tema. Det er helt ok å falle. Selv de sterkeste gjør det. Eller som jeg lærte av en lege: det er de sterkeste som faller for der er fallhøyden lengst. Fremover vil jeg dele en del erfaring, tanker, fakta og viten om dette tema. For jeg tror vi trenger mer åpenhet om dette og ikke minst kunnskap. Hvis jeg kan hjelpe en person fra å oppleve det samme som meg så har jeg vunnet. For jeg tror dette er i ferd med å bli den nye folkesykdommen. Desverre.

Kroppen sa stopp!

En lysstråle tvang seg inn under rullgardinen, ute er det lyst og varmt. Sommer. Rommet gikk rundt og rundt i en enorm fart. Jeg grep tak i madrassen, men det ville ikke stoppe. Karusellen gikk fortere og fortere, det eneste jeg ville var å komme meg av. Slipp meg av! STOPP! Ellers kaster jeg opp. Jeg hadde ikke før fått tenkt tanken før det skjedde...


Telefon min, hvor er telefonen min? Jeg ligger musetille i håp om at det skal gi seg, må ikke røre på hodet. Telefonen ligger på nattbordet. En telefon til mamma for å få hjelp, ungene skal jo snart opp. Selv ligger jeg helt stille, men rommet roterer rundt i en enorm fart. Jeg vil opp, men klarer ikke å flytte bena ut av senga. Kroppen føles tung og livløs. Det gjelder å ligge helt stille så kanskje rommet slutter å snurre rundt. 

Mamma tar seg av barna og får de avgårde. Kristian kommer også hjem. Jeg får beskjed om at jeg må til legen. Det er ikke snakk om at jeg flytter meg en millimeter fra denne sengen!  Jeg lover meg selv at nå er det nok. Fra nå av skal jeg høre etter. Jeg ber til høyere makter. Bare la rommet stoppe. Jeg vil bare sove og før jeg vet ordet av det så sovner jeg.

Du skal til legen snart, hva skal du ha på deg? 

Jeg skal ikke noe sted, det klarer jeg faktisk ikke. Det er bare å avlyse den legetimen for dette ordner seg. Bare jeg får ligge her helt stille. Alene. Ingen lys og ingen lyder. Etter kort tid kommer Kristian inn på rommet: du må til legen, de vil sjekke deg. Ambulansen er på vei. Du sa hva? Ambulanse? Jeg skal ikke kjøre amubulanse, dette skal jeg klare selv! Som alt annet her i livet. Det går en faen i meg og jeg mobiliserer det lille jeg har av krefter. Men uansett hvor hardt jeg prøver så klarer jeg ikke å komme meg opp, ut av sengen eller få på meg joggedressen. Kroppen nekter. Jeg må innse at denne gangen har jeg ikke kontroll. Tårene renner...

Ambulasen kom. Great! Jeg ble sjekket opp og ned i mente. Veniflon på plass. Medisin. En ut-av-deg-selv opplevelse. Jeg tåler jo ikke blod og sprøyter. Kjøreturen i ambulansen var ubehagelig, jeg klarte kun å tenke på alle som blir kjørt i hu og hast når det er liv om å gjøre. Bilulykker, blod over alt, sprøyter, innvoller... Vel fremme og legen tar meg imot. Vi er kommet hit ja, Margit. Du skulle hørt på meg.... Ordene klirret i ørene mine. Jeg vet, jeg vet. Strikken ble dratt altfor langt. Jeg lover....

Jeg lover.

Årskavalkaden ble avlyst...


Vi er godt igang med det nye året. Men før jeg forlater 2016 helt så satte jeg meg ned for å mimre og gå gjennom året. Planen var å lage en årskavalkade til dere, men lenger kom jeg ikke. Som jeg skrev tidligere så har 2016 både vært et fint år, men også et år jeg bare vil sette lokk på. Noen av opplevelsene og høydepunktene har jeg delt med dere, men det er mye som ikke er snakket om. Fordi jeg har holdt det tett til brystet. Det er også grunnen for at en årskavalkade ble vanskelig å lage. 

Det er vanlig at et år har sine opp og ned turer, men det er gjerne oppturene vi deler. Vi lever i et fasade-preget samfunn, alt ser så fint ut på fjesboka. Visste du at 80% av det folk viser og deler der er pyntet på eller ikke realiteten? Det er skummelt å tenke på det! Hvorfor klarer vi ikke å være ærlige? En stor del av grunnen er at vi mennesker er drevet av frykt. Vi er redde for hva andre mennesker tenker om oss, at vi ikke skal bli likt eller at vi skal få motstand. Er vi virkelig så stygge med hverandre at vi må sette opp en fasade for å bli likt? Det skremmer meg.

Jeg ønsker å vise dere litt mer bak fasaden her på bloggen i 2017. Hittil har det vært stort sett innlegg med fokus på interiør. Det har vært veldig naturlig på grunn av butikken min. Jeg har knapt brukt penger på markedsføring av Drømmeverden, kun sosiale medier som facebook, instagram og blogg. Tenk det! Jeg vil fortsett å blogge om interiør fordi det er veldig meg og en stor interesse. 

Gleder meg til reisen videre!

Kjære Lillebror!

En desemberdag i 1986 skulle jeg bli storesøster. Jeg husker jeg satt hjemme, ventet og ventet. Den julen skulle jeg få den beste julegaven. Jeg elsket å leke med dukker så det å få en ekte dukke ville bli helt fantastisk! Tenk idag er det 30 år siden jeg fikk en liten lillebror!
Jeg fant fort ut at det ikke bare var stas å få en lillebror. Han fikk mye oppmerksomhet og jeg hadde vært alene om den i 3,5år. Da er overgangen brå. Jeg likte ikke alltid å være sammen med han, spesielt ikke på bilder. Han var bra nok når vi hadde besøk, for da ble jeg sjalu om noen andre skulle holde han. Herremin han var jo tross alt MIN lillebror.



Etterhvert som han ble større så fant jeg på mye rart. Han passet perfekt oppi en gul vaskebalje som jeg kjørte han rundt i hjemme. Morten begynte å gå tidlig, knapt 11 mnd gammel. Og siden da har det vært full fart. Han var overalt og gjorde alt:) Det var ikke sjelden han løp fra den ene enden til den andre enden i hjørnesofaen. Full fart! Til og med når han syklet var det kun full fart som gjaldt. Den ene gangen han syklet så bena gikk som trommestikker så løp jeg etter for å stoppe han. Det var fortsatt litt is på bakken og han velta. Brukket krageben... Innimellom synes jeg han bare var i veien. En gang jeg hadde laget et flott prinsesseslott i sandkassa så doza han over og alt ble ødelagt. Jeg ble så irritert at jeg dyttet han vekk. Brukket arm... Beklager for to brudd brodern, men innimellom var du en pain in the ass :)

Til tross for det så var du ganske nydelig også da! Spesielt nydelig var du de gangen du fikk på deg arve-tøy. Det er kanskje ikke bare bare å være nummer to når nummer en er jente... Du har alltid kledd rosa♥


Nå er du blitt stor, og rager meg en høy gang når det gjelder høyde. (og jeg er 180!) Du er godt satt med (snart) kone, ei lita tulle, gård og stasjonsvogn. Du hjelper pappa med å styre skuta på bilverkstedet med stø hånd. Jeg er veldig glad i deg og kjempestolt av deg! Så var det vel ikke så gæli å få ei lita bror alikevel da. 


HIPP HIPP HURRA for deg lillebror, Morten! 

Mammahjerte bobler!


Igår dukket brannvesenet opp på skolen til Pernille med fulle sirener og blålys, uten at hun visste noe. De kom sammen med Bygdeposten og Gjensidige for å takke henne. Brannsjefen fortalte hvor viktig det er å holde øynene åpne og lære seg viktige nødnummer. Hun fikk kinobiletter og et gavekort på 500,-. Dere kan tro hun gleder seg til å bruke de pengene på akkurat hva hun vil:) Hele klassen fikk hvert sitt brannteppe, batteri til brannvarsel og is. Etter en seanse i klasserommet så fikk hele klassen lov til å utforske brannbilen. En minnerik dag for hele klassen♥

Jeg fikk hjem en jente som nærmest svevde! Hun dro opp den ene tingen etter den andre fra sekken sin og ordene nærmest flommet over. Ikke bare hadde hun blitt hedret av alle, men hun hadde fått sitte foran i brannbilen. Hun forklarte med stor iver at de hadde telefoner, knapper og en skjerm, og hva de brukes til. Jeg måtte sette meg ned og bare se på jenta, hun strålte. Mammahjerte var nesten for stort for brystet og jeg ble blank i øynene. Utrolig stolt er jeg♥

Jeg må få takke journalist Stig Odenrud i Bygdeposten som ville gjøre stas på henne og fikk med seg brannvesenet. De var naturlig nok ganske knekjørte etter en lang helg, men dette ville de stille opp på. Jeg tenker at det er så viktig at de viser seg slik for barna, og lar barna få bli kjent med nødetatene. Det er nok ingen i klassen til Pernille som ikke kan nummeret til brannvesenet nå:)

Husker du de forskjellige nødnummerene? 

Jeg må bare dele denne sangen med dere. Syng den sammen med barna:) 


 

Jeg valgte barna mine!


Livet består av valg. Vi er ganske små når vi må ta de første valgene. Hva skal du ha på brødskiva? Skal vi bade eller dra på kino? Vil du være kjæresten min? Hva skal du bli når du blir stor? Noen valg er lette, mens andre valg er vanskelige. Innimellom har vi også valg som kan gi store konsekvenser. Jeg er ikke noe glad i å ta tøffe valg, til tider er jeg skikkelig Ole Brum. Ja takk begge deler. Men magefølelsen min har jeg fulgt hele livet. Det er en følelse basert på erfaringer du har gjort tidligere i livet. Altså livets erfaring:)

Hele livet har jeg vært skikkelig Ole Brum. Det er vanskelig å velge noe fremfor det andre, spesielt om begge deler er av interesse. For 6 år siden fulgte jeg drømmen min og starten Drømmeverden. I utgangspunktet skulle det være en nettbutikk med en liten gårdsbutikk/showrom. Med tiden så ekspanderte den mer og mer. Jeg elsket å se hvilken vei butikken tok, koste meg med hvert skritt. Step by step. Den gikk fra å være en Drømmeverden til å bli en Drømmeverden. Arbeidstimene økte i takt med ekspanderingen. Det siste året kunne jeg nærmest ha flyttet inn der for å få nok timer til å holde meg ajour. 

Samvittigheten rev og slet i meg. Jeg ville være mer på hjemmebane, samtidig så ville jeg jobbe mer for å holde tritt. Det ble en evig kamp med klokka. Ofte var jeg hjemme, men jeg var ikke tilstede. Ugjorte arbeidsoppgaver, kreative løsninger, hendelser på jobb, ting jeg måtte huske, mailer jeg måtte besvare, telefoner og henvendelser. Alt dette var med på å la tankene mine fly. Jeg tok med jobben hjem. 

Jeg visste klart og tydelig hvem og hva som er mest viktig i livet mitt. Barna mine. De vokser så fort og trenger meg. Og jeg trenger de. Butikken min stod mitt hjerte nær, mitt tredje barn. Det var tøft å ta valget og gi slipp, men jeg visste hva som var riktig valg. Denne gangen kunne jeg ikke være Ole Brum. Det hadde jeg vært og det fungerte dårlig i praksis. Jeg fulgte magefølelsen min og angrer ikke. 

Nå er jeg mamma med stor M♥ til de fineste små-snuppene jeg vet om♥

Takk for at du leste og følger meg på veien etter butikken....

hits