hits

Personlig

VÆR RAUS!

Idag 10.oktober er det Verdensdagen for psykisk helse, hvor årets tema er: VÆR RAUS!

Hva tenker du på når du hører ordet raus? Er du flink til å være raus i hverdagen? Både mot andre og deg selv. For det å være raus med andre og seg selv kan bidra til en god psykisk helse. Vi trenger å øke kunnskapen og åpenheten om psykisk helse helse. For vi har en psykisk helse ALLE sammen! Psykisk helse handler om tanker og følelser. En god balanse mellom disse gjør det lettere å mestre hverdagen, på godt og vondt. 

Hva er raushet? 

Raushet handler om å gi noe uten å forvente å få noe tilbake. Det dreier seg om å akseptere at vi er ulike, at vi ikke er perfekte, og gi rom for egne og andres ulikheter. Kathrine Aspaas, forfatter av boken Rausheten tid, skriver dette om raushet:

♥Raushet er å unne andre suksess.

♥Raushet er å våge åpenhet.

♥Raushet er å lytte til andre.

♥Raushet er å våge å feile.

♥Raushet er å tillate andre å feile.

♥Raushet er å hjelpe andre.

♥Raushet er å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre.

♥Raushet er å tilgi oss selv og andre.

♥Raushet er å konfrontere med vennlighet.

♥Raushet er å sette grenser med vennlighet.

♥Raushet er å takke vennlig nei til det som ikke gir oss glede.

Vær RAUS med deg selv

For 2år siden møtte jeg veggen så det smalt. Dette har jeg vært veldig åpen om, rett og slett fordi jeg synes dette er viktig å fortelle om, være åpen om og ikke dømme andre for. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var ikke så raus med å ikke dømme andre for akkurat dette før det faktisk skjedde meg selv. Min tanke var at det ikke ville skje meg for jeg er jo mye sterkere enn som så... Idag er jeg veldig glad for at dette nettopp skjedde meg, for fy sødern så mye jeg har lært om meg selv og andre på veien. Og ikke minst: jeg lærte at det er de sterke, arbeidsomme stå-på-mennsekene med høye krav til seg selv som oftest møter veggen. De menneskene som ikke har så høye krav til seg selv og ikke gjør mer enn de må er rett og slett for late til å gå på en smell. Så der tok jeg riktig feil. 

Noe av det første jeg lærte meg i prosessen for å komme meg på bena igjen var å sette meg selv først. Min naturlige tanke har alltid vært å sette barna foran meg, noe annet virker jo rett og slett egoistisk. Men vet du hva? Har ikke mamma det bra, så har heller ikke barna det bra. Vær raus med deg selv! Sett av tid til deg selv, gjør noe hver dag som gir deg glede og ta vare på deg selv. Gi ros for ting du mestrer, ikke ha fokus på alt du ikke får til. I hverdagen er det mye forventninger til ting vi skal mestre og forventningene er høye. Oftest er det vi selv som setter disse forventningene til oss selv. Vi er vår verste kritiker, det må vi slutte med. Vær raus med deg selv!  Og for all det: slutt å sammenligne deg med andre! Du er du, og jobb med det. En original er mer verdt enn en kopi. 

Mitt beste tips! Fysisk aktivitet gir velvære og overskudd. Regelmessig fysisk aktivitet forbedrer den fysiske formen og gjør deg mer rustet til å mestre hverdagens krav og utfordringer♥

Hva skal du gjøre for å være raus med deg selv og andre idag? 

♥Margit♥

 

Takknemlig fordi jeg tørr å følge drømmene mine!

Jeg ble sittende å se på bilder her om dagen. Kamera er med meg nesten overalt, så jeg tar jo en god del bilder. Da slo det meg hvor mye jeg har opplevd her i livet hittil. Fordi jeg tør å følge drømmene mine! Jeg drømmer, undersøker og realiserer de. Ofte tar jeg sats og hopper. Jeg er ingen person som tar risisko eller er spesielt impulsiv Men jeg prøver, feiler og får oppleve. Egentlig er jeg skeptiker av natur og hopper ikke ut i hva som helst. Det jeg gjør er nøye undersøkt og ofte planlagt. Jeg er en visuell person og drømmer mye, men jeg er også en som gjennomfører. Det gjelder bare å legge en plan. For en drøm uten er plan forblir bare en drøm...

Jeg har listet opp en del av det jeg har drømt om og gjennomført til nå her i livet. 

Skole i USA: Da jeg gikk på videregående hadde jeg en stor drøm om å reise til USA. Ikke for en snarvisitt, men for å gå ett år på skole. Jeg husker at jeg satt en dag og ringte rundt til forskjellige byråer som drev med utveksling. På den tiden var det ikke noe som het google, tenk hvor mye lettere det er idag. Jeg fikk vite kriterier for å dra, pris, hvordan søke osv. Deretter ringte jeg lånekassa for å sjekke opp hva jeg kunne få av støtte. Da alt var på plass så la jeg det frem for mamma og pappa. Etter en nøye vurdering så fikk jeg lov til å søke... Det angrer jeg ikke ett sekund på idag, for det er det mest minnerike året i hele mitt liv♥

Bygge hus: Jeg og Kristian har ikke bygget bare ett hus, men to... Det hele startet da vi bodde på Strømmen og jeg gikk på BI Lillestrøm. Vi leide en leilighet, men drømte om å kjøpe hus. (vi er ikke så veldig leilighetsmennesker og må ha hage). Etter å ha vært på en del visninger så begynte vi å vurdere muligheten for å bygge hus selv. Vi fant fort en tomt, sjekket pris og plutselig ble det slik. Det vil si at det lå mye arbeid bak med budsjetter, pristilbud og undersøkelser før vi turte å hive oss ut i det. Vi la ned en enorm egeninnsats for å få det til, eller det vil si at Kristian er den handy av oss. Jeg er den kreative og god til å male:) 

Blogg: den startet som en hobby, men etterhvert så ble den en stor del av meg og min hverdag. Jeg var lenge usikker på om jeg turte å blogge, redd for hva andre ville si og derfor var jeg også anonym de første årene. Etterhvert som jeg turte å slippe taket og være med selv, sluttet å bry meg om hva andre mente, så kom også flere lesere til. Og jeg fikk oppleve så mye spennende! Noe av det største jeg har opplevd gjennom bloggen må ha vært en ukes reise til Thailand med flere andre bloggere. I tillegg så har jeg blitt kjent med mange spennende mennesker, vært på mye spennende sammenkomster og fått testet en del kule ting:)

Drømmeverden interiør: En av mine største drømmer som jeg har fulgt var åpning av min egen butikk. Jeg brukte vel nesten ett år på å undersøke, lage budsjetter, sjekke markedet, snakke med leverandører, planlegge nettbutikk... Ja, det lå mye arbeid bak før jeg i det hele tatt turte å gjøre noe ut av det. Læringskurven har vært kjempebratt, men herremin så mye jeg har lært. Den erfaringen jeg sitter igjen med er gull verdt! Og det ble mange fine år hvor jeg levde ut drømmen min. Butikken min dro også med seg mange fine opplevelser som jeg ikke ville vært foruten. Jeg har vært på innkjøp i inn og utland, møtt mange fine mennesker og fått mange spennende oppdrag. For ikke å snakke om turene til Amsterdam og innkjøp av Riviera Maison. En drøm som ble virkelighet!!

Forever Living: Jeg er som jeg nevnte over her veldig skeptisk. Så da muligheten for å bli forhandler av Forever Living kom opp så tok jeg den ikke med en gang. Men jeg er så glad for at jeg har evnen til å gi ting en sjanse, undersøke og deretter ta et valg. For det Forever Living har gitt meg av personlig utvikling, opplevelser og bedre helse er gull verdt! På under 2 år har jeg opplevd så mye; å bli kjent med så mange flotte positive mennesker, lært masse om helse, reise til Dubai, sommerfest på slottet, Scandinavian Gathering, kick-off, fått anerkjennelse for jobben min... Ja, jeg har opplevd mer på disse årene enn de fleste andre gjør i sin jobb. 

Ikke bry deg så mye om hva andre mener for da ender du opp med at du ikke tør å oppleve noe. Følg drømmen din♥ 

PSSST!!! Jeg heier på deg fra sidelinjen!!!

2år etter smellen- hva nå?

Nå er det 2år siden superwoman falt. Ja, for det var det mange kalte meg. Regner med de bare så fasaden av livet mitt, og ikke nedi kjelleren. For det var ikke mye til superwoman som våknet den morningen for 2år siden. (den kan dere lese om her: http://drommeverden.blogg.no/1481638355_superwoman_falt.html)

Så hva har skjedd siden denne morningen og hvordan har jeg det? Faktisk så vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal skrive. Som tidligere nevnt så føles denne episoden ut som skjedde noen andre enn meg. Det er så fjernt. Jeg husker heller ikke så mye av tiden rett etterpå. Var det virkelig meg som traff veggen så inderlig? Idag er det ganske uvirkelig at jeg lå så langt nede og at kroppen sa stopp. Men jeg vet innerst inne at veien opp fra kjelleren har vært beinhard, og jeg har jobbet mye med meg selv. For en ting er sikkert: det gjør seg ikke sjæl!

Men en ting vet jeg veldig godt og det har jeg lyst til å SKRIKE ut: Livet er så sinnsykt bra nå at jeg må klype meg i armen! Jeg skriver ikke dette for å vise en fasade, pynte på ting eller skryte. Dette skriver jeg rett og slett fordi jeg er 100% ærlig med dere nå og fordi jeg vet det er flere som har vært, er eller er på vei dit jeg var. Dere skal vite at det er en vei opp fra kjelleren og det er oppover. Livet kan bli bra igjen ♥ Etter at jeg delte min historie for 2år siden så har jeg blitt kontaktet av mange som er i samme situasjon. Mange som har satt pris på at jeg deler og viser at det er ikke tabu å gå på en smell. Et blåmerke i sjela gjør ikke vondt for alltid:) Det som skremmer meg mest er hvor mange dette gjelder.....

Fremover så skal jeg dele med dere hva jeg har gjort, hva som hjalp meg og litt tanker rundt dette. Mange har spurt om symptyomer og hvordan de vet at de er på feil vei, jeg vil dele min erfaring med dere. For en ting er sikkert; dette trenger å komme mer opp på dagsorden og helsevesenet der ute har ikke nødvendigvis så mye å bidra med....desverre.

Jeg er faktisk glad for at jeg ble henta i ambulanse, glad for en erfaring rikere og glad for at livet selv satte en stopper for min crazy hverdag ♥

Glad ambulansen hentet meg!

En lysstråle tvang seg inn under rullgardinen, ute er det lyst og varmt. Sommer. Rommet gikk rundt og rundt i en enorm fart. Jeg grep tak i madrassen, men det ville ikke stoppe. Karusellen gikk fortere og fortere, det eneste jeg ville var å komme meg av. Slipp meg av! STOPP! Ellers kaster jeg opp. Jeg hadde ikke før fått tenkt tanken før det skjedde... (les hele innlegget http://drommeverden.blogg.no/1481638355_superwoman_falt.html )

(Bildet er tatt av min datter denne morningen❤)

Det er nå 2år siden denne morningen. Dagen som skulle sette en stopper for livet mitt, drømmen min og for meg. Vendepunktet. Jeg husker det som det var igår, men allikevel føles det ikke ut som dette skjedde meg. Nesten en ut av meg selv opplevelse. Men hvis dette var å treffe veggen, så traff jeg den med et smell!

(Du kan lese saken i Nettavisen...)

Denne opplevelsen var skremmende, men allikevel så er jeg glad for at det skjedde. Kroppen hadde forsøkt å si fra lenge, men jeg skjøv det bare tilside. Kjente ikke etter. Tilslutt valgte kroppen å trekke ut kontakten, jeg deiset i veggen og ble liggende. Herfra var det bare å forsøke å reise seg opp igjen, steg for steg.

I bunn og grunn er jeg glad for at det endte slik. Det satte en stopper for livet jeg levde da. Jeg fikk en billett ut av hamsterhjulet. For som jeg nevnte for dere; jeg jobbet utrolig mye, mange flere timer i døgnet enn andre visste om. Til og med Kristian visste ikke hvor mange timer jeg jobbet i døgnet, for jeg var gressenke da også. Jeg gikk på autopilot, lent fremover og alltid på hugget etter mer. En livsstil ingen kan leve i lengden. Jeg klarte ikke å leve i nuet, men var alltid på vei til neste steg. Eller neste på to do lista. Ja, for jeg levde etter lister! Jeg elsker fortsatt lister for struktur er en del av meg, men jeg lever ikke slavisk etter de. I hverdagen så glemte jeg å nyte, føle, smake og høre. Sansene våre. De er viktig å bruke.

Det kan være greit å tenke etter: Klarer du å nyte den koppen med varm kaffe? Hva smaker den? Gir den deg meg en følelse?☕

Ta deg tid til å nyte og oppleve øyeblikkene. De kommer ikke tilbake. Og husk at alle disse øyeblikkene er selve livet

Det har nå gått 2år. Hvordan er formen idag? Det får dere vite i neste innlegg....

Ett år senere: vendepunktet!

Det er med klump i magen jeg ser tilbake på det siste året, og spesielt sommeren for 1 år siden. Jeg fomlet rundt i mørket og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Kroppen min var sliten, hodet var ikke på plass, nervene satt utenpå kroppen. Jeg visste at jeg kjørte meg for hardt, men det var ikke så lett å roe ned siden jeg drev interiørbutikken min. Det endte med at jeg kjørte meg så hardt at strikken røyk og kroppen sa stopp! Det kan du lese mer om HER. 

Like før sommeren 2016 hadde jeg en samtale med en fantastisk dame. Hun ba meg skrive opp 10 ting jeg setter pris på i livet mitt. Noen av de tingene jeg skrev var: barna, Kristian, familien, venner, jobben, trening. Deretter satte hun 2 av tingene opp mot hverandre og jeg måtte velge hvilken som betydde mest, dette gjorde hun gjentatte ganger inntil vi hadde en "Topp 10 liste". På topp regjerte barna og Kristian, mens nederst stod jobb. Jeg var så inderlig glad i butikken min, utrolig stolt av den og hva jeg hadde fått til. Men når det lyste mot meg at den betydde minst så skjønte jeg hvor landet lå. Realiteten kicket inn. Hun satte også opp min timeplan for å se hvor mye tid jeg brukte på hver av tingene.  Jeg brukte aller mest tid på jobben min og minst tid på barna og Kristian. Altså motsatt rekkefølge av min "topp 10 liste". Innerst inne så visste jeg det, men jeg tror ikke jeg hadde turt å se sannheten i hvitøyet før. Den kveden gråt jeg mye.

Det starten en prosess i hodet mitt etter denne øvelsen. Jeg hadde aldri stilt meg dette spørsmålet tidligere. Ikke lenge etterpå våknet jeg en morgen og kom meg ikke ut av sengen. Kroppen ville ikke mer, den hadde dratt ut kontakten. I underbevisstheten min hadde jeg visst svaret en liten stund, men denne morgenen fikk jeg svaret svart på hvitt. Denne hendelsen og min "topp 10-liste" var selve vendepuntet for meg. Desverre måtte det gå så brutalt før jeg åpnet øynene. 

Prøv selv: sett opp 10 ting du setter mest pris på her i livet, og ranger de. Se deretter på timene du bruker på ting. Kanskje du også får deg en aha opplevelse? 

Jeg skriver dette og vil dele mer tanker rundt dette, veien tilbake, tiltak jeg har gjort osv med dere for jeg synes det er et viktig tema som desverre ikke blir snakket for mye om. Det er mange i samme båt. Og dagens samfunn med dets tempo tilsier at flere og flere vil hoppe opp i samme båt, før eller senere. 

Ta vare på deg selv:)

-Mammapermisjon-


Tenk at det er 9år siden jeg ble mamma for første gang. Min lykkeligste dag i livet, selve vendepunktet. Jeg velger å dele livet i to; livet før og etter barn. Jeg visste ikke at man kunne overøses med så mye kjærlighet på en og samme gang, hvor kom den kjærlighetsbølgen fra? Jeg har valgt å kalle denne kjærligheten for mammahjerte. For som jeg har sagt mange ganger tidligere: "Å få barn er som å leve med hjertet utenfor kroppen".


Mai 2008 ble jeg mamma for første gang, og det påfølgende året ble en av mine lykkeligste år her i livet. Et helt år sammen med babyen min lå foran meg! Jeg koste meg hjemme, trillet turer, dro på shopping og småturer hit og dit. Jeg og Pernille var alene hjemme hele uken siden Kristian jobbet borte, så vi styrte tiden vår helt selv. Husker jeg dro på Ikea kl.19 og kom hjem mange timer etterpå en gang. Pernille var da bitteliten, hadde ingen rutiner og sov i vogna si. For en frihet! Pernille var med meg overalt, enten det var til tannlegen, trening, frisør, negltime, møter osv. Det var liksom meg og henne:) Vi koste oss like mye hjemme som ute blant folk. Hun sov ganske mye så interessen min for interiør blomstret veldig dette året, jeg pusset opp møbler, sydde gardiner, malte, snekret og lot kreativiteten vokse frem. Året hjemme i mammapermisjon var fantastisk, men gikk ganske fort. Mai 2009 var det tilbake til jobb igjen, og Kristian tok over roret hjemme. Overgangen fra hjemmetilværelse til full jobb er rett og slett pervers. Jeg storkoste meg på jobben min hos Parfums Christian Dior, som var selve drømmejobben♥ Men tiden sammen med Pernille ble knapp, nærmest redusert til å bli helgemamma. Den perioden Kristian var hjemme i pappapermisjon synes jeg det var greit å jobbe for da visste jeg at de to koste seg hjemme. Men da tid for barnehage kom ble jeg ganske satt ut av spill. Pernille storkoste seg i barnehagen og vi hadde verdens fineste barnehageansatte, men jeg måtte levere henne ganske tidlig for å rekke jobb. Desverre rakk jeg ikke å hente henne i bhg selv så vi hadde en nabodame som stilte som "hentevakt". Det ga meg som mamma en time før levering og en time etter henting sammen med Pernille, stort sett den tiden hun var sliten, trøtt, sulten og grinete. Det rev i mammahjerte♥ Da det nærmet seg juletider så ble jeg lagt inn på sykehuset med ekstreme smerter i magen. De trodde det var blindtarmen. Etter mange undersøkelser av meg så fant de ikke noe konkret, men jeg måtte bli natten over for observasjon. Den kvelden hadde jeg en lang samtale med en lege. Hun kom frem til årsaken og ga meg følgende råd: si opp jobben din! En 1-åring, en mann som jobber borte, en krevende jobb med kjørevei og "hentevakt" i bhg gjorde meg syk. Jeg hadde lenge ønsket meg mer tid sammen med Pernille, dårlig samvittighet hadde bygget seg opp og jeg var konstant i konflikt med klokka. Den kvelden støvsugde jeg Finn for ledige jobber, jeg visste at hun hadde rett. Men uansett hva jeg fant så var det litt reisevei og lange dager. Jeg søkte etter en mulighet jeg ikke fant, en fleksibel jobb, muligheten for å jobbe hjemmefra, muligheten til å jobbe på kveldstid da Pernille sov og jeg uansett bare satt alene hjemme.... Men jeg fant ikke det jeg lette etter.


Jan 2013 ble jeg mamma på nytt. Mammahjerte vokste seg dobbelt så stort♥ Denne gangen ble permisjonen litt mer hekstisk enn den første. Pernille var da 4år og skulle kjøres til og fra bhg, følges opp, lekes med og kjøres til aktiviteter. Jeg hadde ikke den friheten som med førstemann, men sånn er det med flere barn. Vi koste oss med trilleturer, gulvlek, kafebesøk, shopping, barseltreff og babykos. Men det var en bakside i mammapermisjonen som ingen så. Jeg hadde startet min egen butikk 3år tidligere og den krevde sitt, til tross for permisjon. Jeg hadde flinke ansatte som tok seg av den daglige driften av butikken i åpningstiden, men all adminstrasjon og kontorarbeid lå på meg. Så med en baby på armen jobbet jeg med nettbutikken, besvarte mailer, første regnskap, bestilte varer, var ute på innkjøp, dro på innkjøpsmesse osv. Ja, faktisk var Marielle på sin første innkjøpsmesse bare 9 dager gammel. Det gikk veldig fint å styre en butikk, bare jeg var strukturert og brukte tiden fornuftig. Men det gikk utover tiden jeg hadde sammen med babyen min. Jeg var ganske tidlig ut i jobb igjen 1 dag i uken og noen lørdager, det var stort sett kos og jeg fikk utsatt permisjonen litt. Det største problemet med egen butikk kom da permisjonen til både Kristian og meg var over. Siden Marielle er født i januar og det er ett hovedopptak til barnehage så fikk vi ikke bhg-plass før august. Det var 8 tøffe måneder. Jeg hadde da en butikk som trengte meg, permisjonen var ferdig og ingen plass i bhg. Samtidig så ville jeg gjerne ha mer tid sammen med babyen min for denne gangen hadde tiden gått fra meg. Vi fikk hjelp fra familie så jeg kunne jobbe noen dager i uken. Ingen heldig situasjon, men det var beste løsning. 


Idag vet jeg om en mulighet som jeg kunne ønske jeg hadde visst om tidligere. Network marketing. Muligheten til å jobbe hjemmefra, og sette sine egne arbeidstider. Akkurat hva jeg så etter da min første permisjon var ferdig, men jeg visste ikke hva dette var eller kunne gi. Idag vet jeg bedre, jeg bygger min egen business under paraplyen Forever Living. Mange av mine kollegaer startet å bygge opp sin egen business mens de var i mammapermisjon. De startet i det små med å bruke produktene til seg selv, babyen og resten av familien. Basert på deres egen erfaring solgte de produkter til andre og deretter startet med å bygge opp en solid business. For denne jobben er perfekt å kombinere med mammarollen! Da permisjonen var ved veis ende så hadde de en solid inntekt så de kunne forlenge permisjonen sin, uten å tape på det økonomisk. Og mange dro aldri tilbake til den jobben de hadde, de ønsket heller denne friheten denne jobben kan gi. Jeg vet jo selv hvor vanskelig det kan være å måtte gå hjemme mange måneder etter endt permisjon mens man venter på barnehagestart. En annen sak er jo at mange mammaer ønsker ikke å sende en 1-åring i barnehagen, da er det perfekt å jobbe hjemmefra. Tenk å kunne jobbe hjemmefra, ha babyen sin hjemme et år ekstra og kunne gi barnet en deltidsplass når den tid kommer! Denne muligheten ligger der for alle som vil gripe den. Jeg skulle ønske jeg kjente til dette da jeg selv var i mammapermisjon♥

Går du hjemme i mammaperm eller venter du barn? Jeg trenger absolutt flere småbarnsmammaer i teamet mitt! Ta kontakt for mer info, kanskje dette er den muligheten du ser etter? ♥ mail@drommeverden.no

Skikkelig Blinkskudd!


God kveld! Når dagene er fulle og går i ett så blir det lite tid til blogging. Desverre for jeg er så glad i å skrive, inspirere, reflektere og ta bilder. Jeg får prøve å rydde mer plass i kalenderen fremover:)

Igår var det duket for utdrikningslaget til min kommende svigerinne. Vi startet tidlig med frokost før vi dro på pistol skyting. Herremin det var både nytt og så utrolig gøy. Skikkelig skummelt de første skuddene, men når den verste nervøsiteten la seg så ble det gøy. Det er virkelig ikke en sport å tulle med, det er lite jeg har mer respekt for. Men holder man seg til sikkerhetsreglene så går det bra. Det gjelder å holde konsentrasjonen på topp og skuldrene lave. Det var ekstra gøy at jeg traff så bra på skiva som jeg gjorde! *Bittelitt stolt*

Det gjelder det samme her som ellers i livet når man vil oppnå noe. Keep your eyes on the goal! 



Ønsker deg en fin kveld videre og en god start på uka♥

Livet er her og nå!


Ukene består av mandager og fredager føles det som ofte. Mandag fordi da er det en ny uke, nye muligheter og en ny arbeidsuke. Fredag for da er det starten på helgen og avslutningen på arbeidsuken for de fleste. Dagene imellom der forsvinner som sand mellom fingrene. Mange av oss teller ned dager til helg. Fredagen kan ikke komme fort nok. Endelig er helgen her og vi skal nyte. Helgen forsvinner på 1-2-3 og BAM så er det ny uke igjen. Ny uke med jobb, hverdagsaktiviteter, skole, stress og tidsklemma. Det lengtes mot helg igjen. Vi er flinke til å nyte, oppleve og fylle helgene med mye kos og glede. Men hva med alle dagene imellom? Det er ganske trist å la dagene bare forsvinne og lengte mot noe der fremme hele tiden.

Kjenner du deg igjen?
Jeg snakker her av erfaring. Det er snart 9år(!) siden jeg ble mamma for første gang. Hvor er de årene blitt av? Jo, de har forsvunnet som sanden i et timeglass, men vi har fylt de med mange fine stunder, minner og lærdom. De første årene etter at Pernille kom til verden så var jeg "kontorrotte". I en periode brukte jeg en time hver vei til jobb, altså 2(!) timer hver eneste dag. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet og knapt med tid sammen med henne. Den tiden vi hadde sammen var morgenstell og kveldsstell mer eller mindre. Jeg skjønte fort at dette kan da ikke være livet! En endring måtte til, og det innebar ny jobb nærmere hjemmet med litt kortere dager. Det ga meg mer tid sammen med Pernille, men en jobb jeg ikke hadde passion for. Dagene på jobb ble lange, ukene ble lange og fredagen kom aldri fort nok. 

Det var da jeg bestemte meg for å bli selvstendig. Mitt beste valg♥ Jeg fulgte drømmen min, åpnet min egen butikk og koste meg hver eneste dag på jobb i 6ÅR! Tiden på jobb brukte jeg for å bygge min egen drøm, ikke alle andres. Alle dagene i uken var like spennende, ihvertfall stort sett. Jeg elsket hverdagene på jobb og helgene sammen med familien og venner. Det var da jeg skjønte det. Livet er her og nå, jeg vil ikke vente på helgene. Jeg elsket jobben min, men jo mer butikken vokste jo mindre forenelig var det med familielivet. For å holde alt a jour burde jeg jobbe 12 timers dager, om ikke mer. Så da var jeg tilbake der jeg var som nybakt mamma, forskjellen var bare at jeg hadde nå 2 barn. Altfor lite tid sammen med barna mine, og konstant dårlig samvittighet. En endring måtte til; jeg la ned butikken og ga opp den drømmen♥
Tiden går veldig fort enten jeg vil eller ikke, men jeg nekter å være en del av det hamsterhjulet. Livet er her og nå. Hver dag prøver jeg å nyte til det fulle, hver dag skaper vi nye minner og hver dag vil jeg se tilbake på en fin dag. Jeg vil se tilbake på livet og vite at jeg har hatt et fint liv og vært der for min familie.

Er du ikke fornøyd med livet ditt? Teller du ned dager til helg? Da er det lov å gjøre en endring. Husk at livet er her og NÅ!

Happy goes Lucky!


Og plutselig var det onsdag alt:) Når dagene fylles med meningsfulle gjøremål og god energi så går tiden fort.

Jeg har tidligere delt med dere at kroppen sa stopp og jeg havnet i kategorien utbrent for et halvt år siden. Siden den gang har fokuset mitt vært meg selv og de rundt meg. Riktig mat, rikelig med kosttilskudd, mindsett og trening har stått på agendaen. Oppgaven min har vært å fylle på med det som er riktig for meg og min kropp. Vi kan sammenligne kroppen med en minibank; du kan ikke bare ta ut og ta ut, men også fylle på. Fra å ha null energi, ingen glede og rett og slett være sur og lei så har livet tatt en ny vending.

Mange har nok sett at jeg har vært lik meg selv, stort sett blid, skravlete og smiler. Men det er en stor forskjell på å være blid og kjenne at man er blid. Den indre gleden. For ikke å snakke om at det er lett å være slik ute blant folk, og fake hvordan jeg egentlig har det. En annen ting er hva som skjer når jeg er hjemme, hjemme her alene eller sammen med familien.  For ting har ikke vært en dans på roser, det skal jeg love deg. Det tar tid å reise seg og bygge seg opp. 1-2 år har jeg fått estimert. Da mistet jeg håpet en liten stund. Men det hjelper ikke å legge seg ned, man må finne løsninger. Det er derfor gledelig å kunne dele dette med der.

Det er fantastisk å kjenne at jeg er tilbake! Jeg har funnet igjen meg selv og livet smiler. 6 måneder har gått. Og vet dere hva jeg tror? Jeg tror mine valg har vært riktige. Sett deg selv i førersetet og prioriter deg selv. For som legen min sa: jøss, så fornøyd du ser ut, du smiler med hele deg. Og ja, jeg gjør det. Jeg smiler både på utsiden og innsiden. Det er deilig å ha masse energi igjen og ha sommerfugler i magen. En indre lykke!

Jeg vil dele mer om veien tilbake og alle mine erfaringer med dere, men nå skal jeg ut på løpetur i sola. Det gledes! 

Ønsker deg en fin onsdag, gjør noe godt for deg selv idag ♥

Jeg klarte ikke slappe av!


Hei fredag og helg! Mange som skal bruke helgen til å slappe av? 

Vet du hvordan man slapper av? Jeg trodde jeg visste hvordan man slappet av, men nei da. For en tid tilbake så fikk jeg konstantert at jeg ikke klarte å slappe av. Sånn skikkelig slappe av. Gjøre ingenting og kjenne at skuldrene senker seg. Derfor så ble jeg utfordret på dette. Og vet dere hva? Herremin så deilig det er å slappe av. Hvorfor har jeg ikke gjort det mer før?

Jeg vil tro at flere er som meg. Vi tror vi slapper av. Sitter i sofaen med bena godt under oss, en kopp tea i hånda, Tv står på, vi sjekker sosiale medier på mobilen og vi planlegger morgendagen. Er vi tilstede? Hvordan smaker den tea´n? Hva leste du akkurat på soMe? Altfor få av oss er tilstede i øyeblikket, og vi holder på med flere ting samtidig. Jeg har f.eks aldri likt å ligge i boblekaret vårt for jeg har ikke funnet roen, rett og slett kjedet meg og tenkt på alt jeg burde gjort istedet. Det gjelder å være tilstede, nyte øyeblikket og senke skuldrene. Jeg synes det er mye vanskeligere enn jeg trodde. Bare tenk på når du lager deg en kopp kaffe. Hvor mange drikker den samtidig som vi gjør noe annet? Prøv å sette deg ned og nyt den koppen. Følg koppen fra kjøkkenbordet til munnen, kjenn på smaken, føl varmen og følg den med blikket tilbake til benken. Jeg kan love deg at den kaffen smaker mye bedre enn den du tar i farta!

Jeg ble oppmerksom på at jeg var enten av eller på. Enten holdt jeg på med flere ting samtid eller så sov jeg, ingen mellomting. De kveldene jeg trodde jeg slappet av i sofaen og så på TV så var jeg mer på iphone/mac enn jeg faktisk så på TV. Jeg jobbet med sosiale medier for butikken stort sett. Det ble rett og slett for kjedelig å bare se på TV. De eneste gangene jeg klarte å se bare på TV var de gangene vi skulle se en film, men da slet jeg så innmari med å holde meg våken:) Altså enten av eller på.

De siste månedene så har jeg fått igjen gleden med å slappe av! Jeg har tvunget meg selv til å slappe av og ikke gjøre flere ting samtidig. Det gir meg energi å bare nyte en kopp kaffe, ligge i badekaret, se en film, eller bare la tankene fare. Nå prøver jeg å få til en ting hver dag. Anbefales♥

My Man!


Det er ikke så ofte at my man Kristian dukker opp her på bloggen. Men idag skal ha jammen meg få et eget innlegg:)

My man, kjæreste, klippe, bestevenn, handyman og beste pappa!

Vi har ingen bryllupsdag å feire...enda. Men vi har en kjærestedato! Idag er det jammen meg 15år siden vi ble kjærester. 15ÅR! Det nærmer seg halve livet mitt det. Og tenk på alt vi har opplevd sammen på disse årene. Vi har overlevd 4 flyttinger, bygge 2 hus sammen, tatt utdanninger, fått 2 barn og drevet business. Det har vært nok av fallgruver som vi har kommet oss over:)

Olga måtte nesten bare være med på et bilde her. Hun er en gammel dame med brede hofter som til tider får mer tid sammen med denne mannen enn meg. Jeg har fått meg en konkurrent! Men uansett Olga, jeg er fortsatt den som deler seng med Kristian. Når jeg tenker meg om så har du ikke vært så langt unna for garasjen er vegg i vegg med vårt soverom. Ihvertfall enn så lenge, for nå bygges det et nytt hus til a Olga. Der skal hun ikke bo alene for endelig skal min bil få tak over hodet også:)

Jeg og Kristian er et godt team, vi utfyller hverandre. Det jeg ikke kan kan han, og motsatt. Tenk at vi nærmest bygget det første huset vårt selv. Han snekret, støpte, skrudde og monterte, mens jeg malte, tok pirkejobbene og var kreativ. Her hjemme så er det jeg som rydder og du som roter (og  barna da.) Når det gjelder barna så er vi også et bra team der. Vi verdsetter familietiden begge to, og tilbringer så mye tid sammen med barna som mulig. Vår lille familie♥
Tusen takk for 15 fine år sammen. Takk for at du holder ut med meg og alle mine ønsker, drømmer og planer. Ja, og all gnålingen min om at du må rydde opp etter deg. Om 15år så er du nok fortsatt den som roter og jeg er den som rydder. Dream team. Haha! 

Jeg elsker deg! Og gleder meg til de neste 15 årene!

Hva er stress, og kan det være skadelig?

Helt siden jeg delte historien min om da jeg møtte veggen og ble utbrent så har mange tatt kontakt med meg. Grunnen til at jeg valgte å være ærlig og stå frem var for å gi dette tabu tema et ansikt og få det frem i lyset. Jeg brukte mye av den første tiden til å føle skam og at jeg hadde feilet. Svak. Etterhvert fikk muligheten til å dra på et stressmestrings-kurs og lærte følgende: "Det er ikke de svake menneskene som møter veggen, det er de sterke og ambisiøse. De menneskene som gir gass og tror de er maskiner. De som sikter høyt og har store krav er mer utsatt. Fallhøyden er rett og slett høyere."
Så hva er stress? Den psykologiske og fysiologiske tilstanden som oppstår når du opplever ubalanse mellom dine ressurser og de krav/belastninger du står overfor. Stress kan gi økt handlingsberedskap. Når vi opplever fare, mobiliseres deler av nervesystemet som gjør oss klare for kamp eller flukt (overlevelse). Kortvarig aktivering er positivt, langsiktig er skadelig og kan ende med utbrenthet. 

For min del så ble stress en del av hverdagen. Mine daglige krav i jobb og privatliv ble for store. Jeg var alltid bakpå og kjempet mot klokken. Rekke jobb, rekke å trene, rekke barnahegn, rekke å bestille, rekke å pakke ut varer, rekke å legge varer i nettbutikken, rekke å lage ny utstilling, rekke aktiviteter, rekke å lage middag. Ja jeg kunne fortsatt på denne listen. Som selvstendig og butikkeier så er man alltid på jobb, det er alltid noe som må gjøres. Siden mannen jobber borte på ukedager så var jeg alene med barna og husarbeidet. Alle som har hus og barn vet at dette innebærer en del jobb. For å få alt til å gå rundt så måtte jeg være ytterst strukturert og holdt alltid på med noe. Slappe av ble det liten tid til, jeg kunne hvile når jeg sov.

Langvarig stress kan ende med utbrenthet. Det gjorde det for meg. Idag kan jeg klart og tydelig se hvorfor det skjedde. Det er hverken sunt eller bra å stresse hele tiden, alltid være på og ikke lytte til kroppen. Desverre så er dette blitt daglig for mange. Vi skal rekke altfor mye, vi har høye krav til livet og samfunnet spinner rundt i en enorm fart. Er du en av de som stresser mye? Da anbefaler jeg deg å spørre deg selv om du må det. Det er stort sett noe man kan endre på. Jeg holder på med et innlegg om hva du skal ta hensyn til og hva du skal se etter om du er i faren for å bli utbrent. Så følg med:)

Veien min tilbake!


What doesn't kill you makes you stronger!

Jeg hadde to valgt da jeg lå nede, enten kunne jeg forbli der og bli et offer eller jeg kunne ta fatt på veien opp igjen. Det mest behagelige ville såklart være å gi opp og vente på at et mirakel skulle skje over natten. Men jeg orket ikke tanken på å gi opp, ikke er jeg en person som gir opp heller. Jeg ville finne tilbake til meg selv og reise meg igjen. Winners never quit, quitters never win. Og sånn er det bare!

Jeg brukte mye tid i begynnelsen på å finne ut hva som var riktig og hva jeg burde gjøre. Googlet mye, men fant ikke så mye konkret. Det jeg visste konkret var at kroppen min hadde gått på sparebluss altfor lenge. Siden jeg hadde jobbet de fleste av døgnets våkne timer, spist sunt men altor lite, trent mye for å holde energien oppe og sovet litt for lite. Jeg hadde brukt mer enn jeg hadde og også brukt opp reservelageret. Tilslutt dro kroppen ut kontakten, den stolte ikke på at jeg hørte etter.Nå var tiden inne for å skape en tillitt til kroppen min igjen. Jeg måtte jobbe med kroppen og ikke mot den. En dag av gangen. Det viktigste i en sånn situasjon er å høre på kroppen og innse at slik er livet nå, ellers blir veien tilbake lang og tung. Gled deg over de små tingene! 

Jeg begynte etterhvert å trene igjen. Fysisk aktivitet har alltid vært viktig for meg, men nå ble det enda viktigere. Jeg får mer energi av å trene. Ren, sunn og ikke minst nok mat hadde jeg også fokus på. Jeg skulle bygge kroppen og helsen opp igjen. I tillegg til trening og sunn mat så ble fokuset mitt ekstra næring og tilskudd. I mange år så har jeg tenkt at JEG trenger ikke kosttilskudd jeg som spiser så sunt og vet hva jeg putter i munnen. Ja, hadde det vært så enkelt. I dagens samfunn hvor det meste produseres med fokus på kostnader og tid så svekker dette næringen i maten vår. Nå er det viktigere enn noen gang å tilføre ekstra tilskudd for vi får ikke nok via maten. En siste ting jeg innførte i livet mitt var hvile. Hallo, jeg visste ikke hva slappe av var engang!

Kort oppsummert ble trening, kosthold, kosttilskudd, hvile og positive tanker det viktigste for veien min tilbake♥

Fra tiger til skilpadde!

Dere er jo bare de beste♥ Etter at Nettavisen ringte meg og ville dele saken min så var det bare å hoppe i det. Tusen tusen takk for alle lykkeønskninger, hilsninger og ikke minst historier dere deler med meg. Vi er mange i samme båt. Desverre. Men det bekrefter for meg at jeg gjorde det riktige med å dele, vi må få dette opp på agendaen og ikke minst få mer kunnskap om dette. Så ikke flere havner i samme båten.

Vi lever i et samfunn hvor alt skal gå så fort, forventningene er høye  og vi har ikke rom for mye hvile. Eller nytelse. Mange opplever å være slitne til tid til annen. En liten timeout eller ferie er gjerne det som skal til. Men når man går rundt sliten hele tiden og en ferie ikke får deg overnpå igjen så kan det være du er på vei feil vei. Det er stor forskjell på å være sliten og være utbrent. 

Så hvordan føles det å være utbrent? Vel, veien nedover veien for å bli utbrent og eventuelt å kollapse er lang, gjerne 1års tid. Kroppen sender gjerne ut en del signaler underveis, men det gjelder å catche de. Eller ignorere de slik jeg gjorde for jeg hadde ikke tid til å kjenne etter. For min del gikk jeg fra å være en tiger som var sulten på alt og klar for enhver utfordring, til å bli en skilpadde. Det meste gikk nå i sakte tempo. 

Kroppen trengte hvile og tid på å bygge seg opp igjen. Det som hadde vært de enkleste hverdagsoppgavene tidligere og som jeg utførte i en feil ble til tiltak. Og jeg sneglet meg avsted. Ihvertfall føltes det slik. Det var på høy tid å jobbe med kroppen og ikke imot. For det så jeg jo hvordan gikk: det smalt! Kroppen vår er egentlig ganske unik sånn sett. Den drar ut kontakten når man har dratt strikket for langt og ikke catchet signalene den har forsøkt å gi deg. 

Jeg måtte begynne å skynde meg sakte!

Jeg vil fremover dele veien nedover og de forskjellige fasene med dere. Og hvilke signaler man bør ta underveis. Min erfaring og kunnskap kan kanskje hjelpe noen som er på feil vei. 

Superwoman falt!

Tusen takk til alle som leste historien min igår. Til alle gode ord, hilsninger og ikke minst meldinger fra flere av dere som takket for at jeg fikk opp øynene deres. Historien er meget personlig og jeg har holdt den for meg selv lenge nok. For ja, jeg gikk på veggen. Eller jeg liker ikke det uttrykket, for det har ingenting med å gå på en vegg. Ikke gå i kjelleren heller for den saks skyld. Selvom det gir mer mening. Utbrent. Min diagnose. Utbrenthet.
Jeg er ambisiøs, strukturert og veldig målrettet. Det er ansett som mine sterke sider, men det kan også slå andre veien. Ihvertfall når man tror man er en maskin som kan få til alt her i verden og ikke gir seg selv om kroppen skriker. Der har du meg. Superwoman. Jeg ser idag hvorfor jeg fikk kallenavnet superwoman fra mange. Men jeg så det ikke den gangen. Ingenting kunne stoppe meg og mine planer. Ingenting ifølge mine kalkyler. Jeg hadde bare glemt å ta med meg selv i de beregningene. For jeg er ingen maskin.

I mange år drev jeg rovdrift på meg selv. Lite søvn, lite mat, mye trening og altfor mange arbeidstimer. Allerede der burde de røde varsellampene glødet. I tillegg skulle jeg fungere som mamma, ikke bare til en, men jeg ble mamma igjen i denne perioden. Men skal jeg være ærlig så visste jeg ikke hva det innebar å gå på veggen eller bli utbrent. Idag kan jeg mer om det enn de fleste. Alt gikk fint helt til det smalt og da smalt det skikkelig. Da var det bare å plukke opp bit for bit og sette sammen puslespillet igjen. Men det måtte noen endringer til. En stor endring.

Jeg deler ikke dette med dere for å få sympati. Den perioden er over, jeg hverken ønsker eller trenger mer trøst. Nå skal jeg videre, opp og frem igjen. Men med viktig erfaring og mye kunnskap i sekken. Jeg deler dette med dere for å belyse et tabu belagt tema. Det er helt ok å falle. Selv de sterkeste gjør det. Eller som jeg lærte av en lege: det er de sterkeste som faller for der er fallhøyden lengst. Fremover vil jeg dele en del erfaring, tanker, fakta og viten om dette tema. For jeg tror vi trenger mer åpenhet om dette og ikke minst kunnskap. Hvis jeg kan hjelpe en person fra å oppleve det samme som meg så har jeg vunnet. For jeg tror dette er i ferd med å bli den nye folkesykdommen. Desverre.

Kroppen sa stopp!

En lysstråle tvang seg inn under rullgardinen, ute er det lyst og varmt. Sommer. Rommet gikk rundt og rundt i en enorm fart. Jeg grep tak i madrassen, men det ville ikke stoppe. Karusellen gikk fortere og fortere, det eneste jeg ville var å komme meg av. Slipp meg av! STOPP! Ellers kaster jeg opp. Jeg hadde ikke før fått tenkt tanken før det skjedde...


Telefon min, hvor er telefonen min? Jeg ligger musetille i håp om at det skal gi seg, må ikke røre på hodet. Telefonen ligger på nattbordet. En telefon til mamma for å få hjelp, ungene skal jo snart opp. Selv ligger jeg helt stille, men rommet roterer rundt i en enorm fart. Jeg vil opp, men klarer ikke å flytte bena ut av senga. Kroppen føles tung og livløs. Det gjelder å ligge helt stille så kanskje rommet slutter å snurre rundt. 

Mamma tar seg av barna og får de avgårde. Kristian kommer også hjem. Jeg får beskjed om at jeg må til legen. Det er ikke snakk om at jeg flytter meg en millimeter fra denne sengen!  Jeg lover meg selv at nå er det nok. Fra nå av skal jeg høre etter. Jeg ber til høyere makter. Bare la rommet stoppe. Jeg vil bare sove og før jeg vet ordet av det så sovner jeg.

Du skal til legen snart, hva skal du ha på deg? 

Jeg skal ikke noe sted, det klarer jeg faktisk ikke. Det er bare å avlyse den legetimen for dette ordner seg. Bare jeg får ligge her helt stille. Alene. Ingen lys og ingen lyder. Etter kort tid kommer Kristian inn på rommet: du må til legen, de vil sjekke deg. Ambulansen er på vei. Du sa hva? Ambulanse? Jeg skal ikke kjøre amubulanse, dette skal jeg klare selv! Som alt annet her i livet. Det går en faen i meg og jeg mobiliserer det lille jeg har av krefter. Men uansett hvor hardt jeg prøver så klarer jeg ikke å komme meg opp, ut av sengen eller få på meg joggedressen. Kroppen nekter. Jeg må innse at denne gangen har jeg ikke kontroll. Tårene renner...

Ambulasen kom. Great! Jeg ble sjekket opp og ned i mente. Veniflon på plass. Medisin. En ut-av-deg-selv opplevelse. Jeg tåler jo ikke blod og sprøyter. Kjøreturen i ambulansen var ubehagelig, jeg klarte kun å tenke på alle som blir kjørt i hu og hast når det er liv om å gjøre. Bilulykker, blod over alt, sprøyter, innvoller... Vel fremme og legen tar meg imot. Vi er kommet hit ja, Margit. Du skulle hørt på meg.... Ordene klirret i ørene mine. Jeg vet, jeg vet. Strikken ble dratt altfor langt. Jeg lover....

Jeg lover.

Årskavalkaden ble avlyst...


Vi er godt igang med det nye året. Men før jeg forlater 2016 helt så satte jeg meg ned for å mimre og gå gjennom året. Planen var å lage en årskavalkade til dere, men lenger kom jeg ikke. Som jeg skrev tidligere så har 2016 både vært et fint år, men også et år jeg bare vil sette lokk på. Noen av opplevelsene og høydepunktene har jeg delt med dere, men det er mye som ikke er snakket om. Fordi jeg har holdt det tett til brystet. Det er også grunnen for at en årskavalkade ble vanskelig å lage. 

Det er vanlig at et år har sine opp og ned turer, men det er gjerne oppturene vi deler. Vi lever i et fasade-preget samfunn, alt ser så fint ut på fjesboka. Visste du at 80% av det folk viser og deler der er pyntet på eller ikke realiteten? Det er skummelt å tenke på det! Hvorfor klarer vi ikke å være ærlige? En stor del av grunnen er at vi mennesker er drevet av frykt. Vi er redde for hva andre mennesker tenker om oss, at vi ikke skal bli likt eller at vi skal få motstand. Er vi virkelig så stygge med hverandre at vi må sette opp en fasade for å bli likt? Det skremmer meg.

Jeg ønsker å vise dere litt mer bak fasaden her på bloggen i 2017. Hittil har det vært stort sett innlegg med fokus på interiør. Det har vært veldig naturlig på grunn av butikken min. Jeg har knapt brukt penger på markedsføring av Drømmeverden, kun sosiale medier som facebook, instagram og blogg. Tenk det! Jeg vil fortsett å blogge om interiør fordi det er veldig meg og en stor interesse. 

Gleder meg til reisen videre!

Kjære Lillebror!

En desemberdag i 1986 skulle jeg bli storesøster. Jeg husker jeg satt hjemme, ventet og ventet. Den julen skulle jeg få den beste julegaven. Jeg elsket å leke med dukker så det å få en ekte dukke ville bli helt fantastisk! Tenk idag er det 30 år siden jeg fikk en liten lillebror!
Jeg fant fort ut at det ikke bare var stas å få en lillebror. Han fikk mye oppmerksomhet og jeg hadde vært alene om den i 3,5år. Da er overgangen brå. Jeg likte ikke alltid å være sammen med han, spesielt ikke på bilder. Han var bra nok når vi hadde besøk, for da ble jeg sjalu om noen andre skulle holde han. Herremin han var jo tross alt MIN lillebror.



Etterhvert som han ble større så fant jeg på mye rart. Han passet perfekt oppi en gul vaskebalje som jeg kjørte han rundt i hjemme. Morten begynte å gå tidlig, knapt 11 mnd gammel. Og siden da har det vært full fart. Han var overalt og gjorde alt:) Det var ikke sjelden han løp fra den ene enden til den andre enden i hjørnesofaen. Full fart! Til og med når han syklet var det kun full fart som gjaldt. Den ene gangen han syklet så bena gikk som trommestikker så løp jeg etter for å stoppe han. Det var fortsatt litt is på bakken og han velta. Brukket krageben... Innimellom synes jeg han bare var i veien. En gang jeg hadde laget et flott prinsesseslott i sandkassa så doza han over og alt ble ødelagt. Jeg ble så irritert at jeg dyttet han vekk. Brukket arm... Beklager for to brudd brodern, men innimellom var du en pain in the ass :)

Til tross for det så var du ganske nydelig også da! Spesielt nydelig var du de gangen du fikk på deg arve-tøy. Det er kanskje ikke bare bare å være nummer to når nummer en er jente... Du har alltid kledd rosa♥


Nå er du blitt stor, og rager meg en høy gang når det gjelder høyde. (og jeg er 180!) Du er godt satt med (snart) kone, ei lita tulle, gård og stasjonsvogn. Du hjelper pappa med å styre skuta på bilverkstedet med stø hånd. Jeg er veldig glad i deg og kjempestolt av deg! Så var det vel ikke så gæli å få ei lita bror alikevel da. 


HIPP HIPP HURRA for deg lillebror, Morten! 

Mammahjerte bobler!


Igår dukket brannvesenet opp på skolen til Pernille med fulle sirener og blålys, uten at hun visste noe. De kom sammen med Bygdeposten og Gjensidige for å takke henne. Brannsjefen fortalte hvor viktig det er å holde øynene åpne og lære seg viktige nødnummer. Hun fikk kinobiletter og et gavekort på 500,-. Dere kan tro hun gleder seg til å bruke de pengene på akkurat hva hun vil:) Hele klassen fikk hvert sitt brannteppe, batteri til brannvarsel og is. Etter en seanse i klasserommet så fikk hele klassen lov til å utforske brannbilen. En minnerik dag for hele klassen♥

Jeg fikk hjem en jente som nærmest svevde! Hun dro opp den ene tingen etter den andre fra sekken sin og ordene nærmest flommet over. Ikke bare hadde hun blitt hedret av alle, men hun hadde fått sitte foran i brannbilen. Hun forklarte med stor iver at de hadde telefoner, knapper og en skjerm, og hva de brukes til. Jeg måtte sette meg ned og bare se på jenta, hun strålte. Mammahjerte var nesten for stort for brystet og jeg ble blank i øynene. Utrolig stolt er jeg♥

Jeg må få takke journalist Stig Odenrud i Bygdeposten som ville gjøre stas på henne og fikk med seg brannvesenet. De var naturlig nok ganske knekjørte etter en lang helg, men dette ville de stille opp på. Jeg tenker at det er så viktig at de viser seg slik for barna, og lar barna få bli kjent med nødetatene. Det er nok ingen i klassen til Pernille som ikke kan nummeret til brannvesenet nå:)

Husker du de forskjellige nødnummerene? 

Jeg må bare dele denne sangen med dere. Syng den sammen med barna:) 


 

Jeg valgte barna mine!


Livet består av valg. Vi er ganske små når vi må ta de første valgene. Hva skal du ha på brødskiva? Skal vi bade eller dra på kino? Vil du være kjæresten min? Hva skal du bli når du blir stor? Noen valg er lette, mens andre valg er vanskelige. Innimellom har vi også valg som kan gi store konsekvenser. Jeg er ikke noe glad i å ta tøffe valg, til tider er jeg skikkelig Ole Brum. Ja takk begge deler. Men magefølelsen min har jeg fulgt hele livet. Det er en følelse basert på erfaringer du har gjort tidligere i livet. Altså livets erfaring:)

Hele livet har jeg vært skikkelig Ole Brum. Det er vanskelig å velge noe fremfor det andre, spesielt om begge deler er av interesse. For 6 år siden fulgte jeg drømmen min og starten Drømmeverden. I utgangspunktet skulle det være en nettbutikk med en liten gårdsbutikk/showrom. Med tiden så ekspanderte den mer og mer. Jeg elsket å se hvilken vei butikken tok, koste meg med hvert skritt. Step by step. Den gikk fra å være en Drømmeverden til å bli en Drømmeverden. Arbeidstimene økte i takt med ekspanderingen. Det siste året kunne jeg nærmest ha flyttet inn der for å få nok timer til å holde meg ajour. 

Samvittigheten rev og slet i meg. Jeg ville være mer på hjemmebane, samtidig så ville jeg jobbe mer for å holde tritt. Det ble en evig kamp med klokka. Ofte var jeg hjemme, men jeg var ikke tilstede. Ugjorte arbeidsoppgaver, kreative løsninger, hendelser på jobb, ting jeg måtte huske, mailer jeg måtte besvare, telefoner og henvendelser. Alt dette var med på å la tankene mine fly. Jeg tok med jobben hjem. 

Jeg visste klart og tydelig hvem og hva som er mest viktig i livet mitt. Barna mine. De vokser så fort og trenger meg. Og jeg trenger de. Butikken min stod mitt hjerte nær, mitt tredje barn. Det var tøft å ta valget og gi slipp, men jeg visste hva som var riktig valg. Denne gangen kunne jeg ikke være Ole Brum. Det hadde jeg vært og det fungerte dårlig i praksis. Jeg fulgte magefølelsen min og angrer ikke. 

Nå er jeg mamma med stor M♥ til de fineste små-snuppene jeg vet om♥

Takk for at du leste og følger meg på veien etter butikken....