Kroppen sa stopp!

En lysstråle tvang seg inn under rullgardinen, ute er det lyst og varmt. Sommer. Rommet gikk rundt og rundt i en enorm fart. Jeg grep tak i madrassen, men det ville ikke stoppe. Karusellen gikk fortere og fortere, det eneste jeg ville var å komme meg av. Slipp meg av! STOPP! Ellers kaster jeg opp. Jeg hadde ikke før fått tenkt tanken før det skjedde…


Telefon min, hvor er telefonen min? Jeg ligger musetille i håp om at det skal gi seg, må ikke røre på hodet. Telefonen ligger på nattbordet. En telefon til mamma for å få hjelp, ungene skal jo snart opp. Selv ligger jeg helt stille, men rommet roterer rundt i en enorm fart. Jeg vil opp, men klarer ikke å flytte bena ut av senga. Kroppen føles tung og livløs. Det gjelder å ligge helt stille så kanskje rommet slutter å snurre rundt. 

Mamma tar seg av barna og får de avgårde. Kristian kommer også hjem. Jeg får beskjed om at jeg må til legen. Det er ikke snakk om at jeg flytter meg en millimeter fra denne sengen!  Jeg lover meg selv at nå er det nok. Fra nå av skal jeg høre etter. Jeg ber til høyere makter. Bare la rommet stoppe. Jeg vil bare sove og før jeg vet ordet av det så sovner jeg.

Du skal til legen snart, hva skal du ha på deg? 

Jeg skal ikke noe sted, det klarer jeg faktisk ikke. Det er bare å avlyse den legetimen for dette ordner seg. Bare jeg får ligge her helt stille. Alene. Ingen lys og ingen lyder. Etter kort tid kommer Kristian inn på rommet: du må til legen, de vil sjekke deg. Ambulansen er på vei. Du sa hva? Ambulanse? Jeg skal ikke kjøre amubulanse, dette skal jeg klare selv! Som alt annet her i livet. Det går en faen i meg og jeg mobiliserer det lille jeg har av krefter. Men uansett hvor hardt jeg prøver så klarer jeg ikke å komme meg opp, ut av sengen eller få på meg joggedressen. Kroppen nekter. Jeg må innse at denne gangen har jeg ikke kontroll. Tårene renner…

Ambulasen kom. Great! Jeg ble sjekket opp og ned i mente. Veniflon på plass. Medisin. En ut-av-deg-selv opplevelse. Jeg tåler jo ikke blod og sprøyter. Kjøreturen i ambulansen var ubehagelig, jeg klarte kun å tenke på alle som blir kjørt i hu og hast når det er liv om å gjøre. Bilulykker, blod over alt, sprøyter, innvoller… Vel fremme og legen tar meg imot. Vi er kommet hit ja, Margit. Du skulle hørt på meg…. Ordene klirret i ørene mine. Jeg vet, jeg vet. Strikken ble dratt altfor langt. Jeg lover….

Jeg lover.

2 kommentarer
    1. Det traff virkelig rett i hjertet.. Dessverre som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg har tatt en dag av gangen og det går mye bedre i dag. Håper det gjør det med deg og! Stor klem ❤️❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg