Det er ikke hver dag en ser seg selv på forsiden av VG, som hovedoppslag. Jeg tror jeg nærmest satte tunga i halsen da jeg stod i køen på matbutikken igår kveld. «Mamma, hvorfor er du på avisa?» utbrøt Marielle. Sånn i litt høyere toneleie enn vanlig🙈

Jeg ble kontaktet av en journalist i VG for en drøy uke siden. Hun hadde lest historien min om den dagen jeg ikke kom meg opp av senga og verden raste litt sammen for min del, samt reisen min fra der til nå. Hun ønsket å intervjue meg for å sette lys på utbrenthet. Jeg brukte litt tid på å bestemme meg. Ville jeg fronte utbrenthet? Dele min historie? Tilslutt bestemte jeg meg for å gjøre det. Saken ble delt på VG nett forrige torsdag. Du kan lese den her:

Så hvorfor ville jeg la meg intervjue? Historien min er personlig og sår, mange ville kanskje holdt den for seg selv. Men vet dere hva? Jeg er så takknemlig for erfaringen og vendepunktet, uten den hadde jeg ikke vært der jeg er idag. Jeg ville vise at ting kan bli bedre, selvom det ikke føles slik der og da. Da jeg selv lå nede så virket det så langt opp igjen. Jeg var flau og følte meg mislykket. Rett og slett fordi utbrenthet er blitt misforstått og «latterliggjort» tidligere. «har du gått på veggen du a! Så lite tålte du!» Men som jeg lærte på stress-kurs av en spesialist innen utbrenthet; det er ikke de svake som blir utbrent, det er de ressurs-sterke stå-på menneskene med et ekstra 6.gir! Jeg ville gi en heads-up til de som befinner seg i faresonen.  Ta tak i situasjonen og ikke la det gå for langt… For slik samfunnet er idag så vet jeg at jeg ikke blir sistemann som «møter veggen». Kan jeg hjelpe en så var det verdt å stå frem❤️Jeg fikk beskjed om at den kanskje kom i papirutgaven. Men forsiden? Altså wow!!! Det er faktisk ikke hver dag en fronter den✨ Jeg er faktisk stolt av det, og fuck janteloven!